Ladies and Gentlemen We Are Floating in Space - The Crystalline Noise Attack on Frozen Hearts EP

Ladies and Gentlemen We Are Floating in Space
The Crystalline Noise Attack on Frozen Hearts EP
Egenutgitt, 2004 (CD-EP)

Det er plater som dette som forleder musikkjournalister til å skrive dårlig poesi. Ladies and Gentlemens musikk er akkurat så lite håndgripelig i formen og så vrien å båssette, at bastante karakteristikker som "bra" og "dårlig" langt på vei mister sin kraft. Enten er man med på denne trippen, eller så er man det ikke. Og i slike tilfeller er det fristende å ty til blomstrende metaforer.

Men, altså, de harde fakta er omtrent slik: To gitarer som spiller enkle, repeterende figurer. Hviskende vokal. Sporadiske innslag av synth og svært basiske trommemaskinrytmer. Lavt tempo, mye klang. Fire spor som til sammen varer i en snau halvtime. De to som spiller enkelt og repeterende på gitar heter John Nikolaisen og Andreas van der Eynden.

Så langt, så konkret.

Etter å ha sett Ladies and Gentlemen live et par ganger, hadde jeg kanskje forventet mer skurr og støy enn det vi får servert på denne EP'en. Her låter det nemlig både polert og pent. Istedet for en sonisk utholdenhetsprøve, får vi atmosfærisk og vakker musikk. Jeg ser for meg en video basert på Hubble-teleskopets bilder fra det dype rom. Eller kanskje kunne dette fungert som alternativt soundtrack til "Lost in Translation", fjorårets vakreste film?

Etter en stund, omtrent der instrumentalen "Far" passerer 10 minutters-merket, tar jeg meg riktignok i å lengte etter en eller annen form for brudd – en forløsende eksplosjon, kanskje. Men det kommer ikke. Og da arresterer jeg meg selv, og tenker at det tross alt ikke er popmusikk, dette her. Dette er ikke "låter" i tradisjonell forstand. Her er ingen hooks eller refrenger. Her er det veien - eller trippen, om du vil - som er målet.

Best fungerer Ladies and Gentlemen We Are Floating in Space på høyt volum og uten distraksjoner. Kanskje også i en mild form for selvvalgt rus. Hvis alt klaffer da, kan man lene seg mot lydbølgene og la seg sveve med ut i verdensrommet.

Originalt publisert i Stimuli 8/2004
© Roy Søbstad