Novac + Black Bone Chapel
It's a Real Love Story
Egenutgitt DVD
Novac
Sex, Drugs & Ragtime
Egenutgitt CD-EP
Alle som måtte innbille seg at populærmusikk har noe med glamour, fete biler og raske penger å gjøre, burde ta en kikk på turnéfilmen til Novac og Black Bone Chapel. På denne DVD'en (Kristiansands første i sitt slag?) får vi nemlig ta del i hva som skjedde da byens to kanskje mest hardtslående band turnerte Europa for et år siden.
Man kan jo lure på hva det er som får fem oppegående menn, noen av dem faktisk ganske voksne, til å utsette seg for noe så kummerlig som å kjøre 600 mil i en altfor liten, falleferdig 87-modell Ford, bare for å spille for en håndfull mennesker her og en håndfull der, på møkkete kjellerklubber rundt om på kontinentet. Penger kan det ihvertfall ikke være. Noen steder får de nemlig ikke betalt i det hele tatt, selv om avtaler er gjort på forhånd. Andre steder får de ikke en gang spille. Dessuten er mat, søvn og dusj for luksus å regne. Transportetappene virker endeløse, ventingen likeså. Og bakrusen er dobbelt så tung når man må sove den av seg på bare gulvet. Belønningen for strevet kommer i form av en og annen vellykket gig, etterfulgt av en vellykket fest.
Men, tross alt, det er slike ting gode historier - og dokumentarer - lages av.
DVD'en er kledelig rufsete redigert av Novacs Dan Korneli, men den gjennomgående mangelen på kontekst er et problem. Spesielt hvis man mangler kjennskap til bandene fra før, må følelsen av å se på noens ferievideo bli påtrengende innimellom. Man kan mistenke at dette er aller mest moro for bandene og deres egen krets.
Men disse invendingene til tross, så ser jeg ikke bort fra at vi har med en framtidig vorspiel-vinner å gjøre. For kummerlig som turneen enn må ha vært, så formidler filmen ektefølt kameraderi, spilleglede og eventyrlyst. Og det er vel til syvende og sist dét alt dette handler om.
At Novac ikke tok skade på sjelen av sine kontinentale prøvelser, beviser de dessuten på sin nye tre-spors EP. Der de tidligere innspillingene har kunnet virke litt famlende og manglet det ekstra trøkket, høres de nå ut til å ha opparbeidet seg ny selvtillit. Det er bare å høre på åpningssporet “Tonite”, som må være Terje Moens mest distinkte pop-låt så langt. Jeg er ikke så sikker på at de ville ha våget seg på noe såpass fengende og, tja, radiovennlig tidligere. Og det er faktisk et uttrykk som kler dem.
De to andre nye låtene ligger nærmere det rockabilly-surf-punk-uttrykket vi kjenner fra før. Men i likhet med “Tonite” nyter de godt av et hakk mer sofistikert produksjon enn vi er vant til. Alt låter litt mer balansert og gjennomarbeidet, noe jeg tipper har sammenheng med at Ronnie Jacobsen har vært involvert. Igjen: Det kler dem.
Originalt publisert i Stimuli 9/2004
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar