My Morning Jacket - Z

My Morning Jacket
Z
Ato/RCA/Sony/BMG, 2005

Det går stadig lenger mellom hver gang det slår meg, men dette med rock'n'roll kan faktisk være ganske herlige greier.

Ta for eksempel den gangen My Morning Jacket spilte på en steinknaus utenfor Kristiansand. Det var et praktfullt skue: en gjeng tungt behårede amerikanske bønder som headbanget seg gjennom settet sitt med voldsom entusiasme. Volummessig er det noe av det mest massive jeg har vært borti. Lydbildet nærmest svømte i klang. Til tider var det som å høre Neil Young gaule og spille sine mest avsindige gitarsoloer fra bunnen av en gigantisk silo.

Det var en konsert som kunne gi noen og enhver fornyet tro på rockens iboende krefter.

Men det var for et og et halvt år siden, og veien fra den sørlandske skjærgården til New Yorks lydstudioer er lang. Når man legger "Z" i spilleren, skjønner man da også fort at My Morning Jacket har tatt det hele ett hakk videre siden sist. Det er ikke lenger 70-tallet og de store gitarutskeielsene som gjelder. Det er bare å glemme alt snakk om sørstatsrock og country.

"Z" handler om større ting. Det er rock i bredformat. Det er sonisk arkitektur. Det er musikk som skaper religiøse assosiasjoner. Det er musikk som søker å forløse og helbrede.

Det er Den Store Musikken.

"Z" har da også nok av mer eller mindre åpenbare referanser til de mer ambisiøse av My Morning Jackets samtidige. Åpningssporet "Wordless chorus", med sine syntetisk-organiske klanger og himmelstormende harmonier, gjør det for eksempel umulig å ikke tenke på The Flaming Lips. "What a wonderful man" er en leken poprocker Jeff Tweedy kunne ha kommet opp med. "Into the woods" er lyden av Mercury Rev før de satte seg fast i sitt eget sukkerspinn. Og når Jim James presser fram falsetten i "Dondante", er det "OK computer" så det holder.

Alt dette er vel og bra. My Morning Jacket trykker på mange av de rette knappene. De er et band det er veldig lett å like.

Likevel er nok ikke "Z" det mesterverket den ved første lytt kan tas for å være. De nitidig konstruerte lagene av lyd klarer ikke helt å demme opp for en følelse av at låtmaterialet mangler substans. Følelsen blir underbygget av en nærmere titt på tekstene. De er godt skrevet, med mange flotte bilder og vendinger, men de er også så vage at de ofte ikke synes å handle om noe. Innimellom føles det nemlig som at det er mer skrik enn ull. Innimellom er det lettere å la seg fascinere av den fine overflaten enn å bli virkelig grepet. Innimellom står My Morning Jacket rett og slett i fare for å forveksle Den Store Musikken med Stadionrocken.

Og stadioner blir, som vi vet, bygget for sport og fascistiske massemønstringer, ikke for musikk.

Heldigvis balanserer My Morning Jacket på den rette siden når det trengs som mest.

Ta for eksempel det siste sporet på albumet. "Dondante" er en ren oppvisning i rock-dynamikk. Jim James har meg fanget fra første såre melodilinje. Han synger om en død venn. Han har sett ham i en drøm. Han har sett hva som kunne ha vært. Når ordene ikke lenger strekker til, fortsetter han likevel å synge. De tynne tonene strekker seg mot nattehimmelen, høyere og høyere, helt til en bluesgitar forsiktig fører låta ned på jorda igjen. Der stopper alt opp og blir nesten urovekkende stille. I det låta er i ferd med å bare dø hen, åpnes plutselig alle slusene. Gitarene blir til en fysisk vegg. Jim James messer og uler: "You had me worried/So worried that this would last/But now I'm learning/Learning that this will pass." Ulingen forløses i et skrik og et regn av skimrende gitartoner.

Og mens låta oppløses i en eviglang fade, er jeg forlengst tilbake til den sommerdagen da en gjeng hårballer fra Kentucky etterlot meg med et fårete glis og et sus i ørene jeg ennå ikke er kvitt.

Da er "Z" akkurat så herlig som den er ment å være.

Da snakker vi om Den Store Musikken. (7/10)

Originalt publisert på Pstereo.no i 2005
© Roy Søbstad