Neil Young and Crazy Horse - Ragged Glory

Neil Young and Crazy Horse
Ragged Glory
Reprise/Warner Bros., 1990

Plateomtale i forbindelse Neil Youngs 60-årsdag i 2005

Det burde jo ikke ha fungert.

Jeg mener: Fire rockere godt oppe i førtiårene. En storhetstid som lå minst ti år tilbake i tid. Et låtmateriale som delvis besto av overliggere fra mange år tilbake. Enda en runde med de samme gamle temaene - hvor fint det er bo på landet, hvor fint det er å ha en familie, hvor fint det er med fred og kjærlighet og sånn. Bare pluss på en hymne til moder jord, og du har selve oppskriften på en sidrompa gubberock-plate.

Likevel ble "Ragged Glory" albumet som ga Neil Young minst ett ekstra liv.

"Year of the Horse", et live-abum som kom noen år senere, har ikke all verdens å by på - bortsett fra en praktfull åpning. En eller annen kjekkas i salen roper: "They all sound the same!".

"It's all one song!" roper Neil Young tilbake.

Det er en beskrivelse god som noen på "Ragged Glory". Alt låter likt. Låtene bare går og går. Det er alltid et vers og en gitarsolo igjen når du tror låta er slutt. Og man vil ikke at det skal ta slutt. Crazy Horse har funnet tilbake til det suggererende, herlig skjødesløse groovet ingen gjør helt som dem. I deres hender blir Neil Youngs låter store som California Redwood. Og sjefen selv synger om favoritt-temaene sine som om han nettopp har kommet til å tenke på dem. Soloene hans møter det buldrende kompet i et regn av gnister.

"Ragged glory" er lyden gamle helter som skinner igjen - i all sin fillete prakt.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at de fikk denne nytenningen akkurat ved overgangen til 90-tallet. Artistene i Neil Youngs generasjon virket gjennomgående utilpasse i 80-årene. Du kan skylde på ting som nye innspillingsteknikker og MTV-estetikk. Du kan snakke om noe så ullent som tidsånden. Det er uansett påfallende hvordan veteranene fikk nytt mot på livet da 80-tallet gikk mot slutten. Lou Reed slapp "New York". Bob Dylan ga oss "Oh Mercy". Neil Young lagde "Ragged Glory". Plutselig hadde døende karrierer fått nytt momentum.

Og på klubbene i Seattle spilte en ny generasjon råskåren rock med fuzz og feedback. Oppskriften var én dose punk, én dose Black Sabbath og én dose Neil Young. De kledde seg til og med i slitne dongerybukser og flanellskjorter, akkurat som vår mann hadde gjort siden 1969.

Brått, og mot absolutt alle odds, var Neil Young blitt verdens kuleste mann.

Igjen. (9/10)

Originalt publisert på Pstereo.no i 2005
© Roy Søbstad