Neil Young and Crazy Horse - Sleeps with Angels

Neil Young and Crazy Horse
Sleeps with Angels
Reprise/Warner Bros., 1994

Plateomtale i forbindelse Neil Youngs 60-årsdag i 2005

I dagene før jeg begynte å skrive på dette stykket, slet jeg med en småkjip influensa. Du vet hvordan det er - hjernen kjennes ut som om den er pakket inn i bomull, og man føler seg mer eller mindre frakoblet resten av verden. Spesielt gøy er det ikke, men jeg fant ihvertfall ut at "Sleeps with Angels" er det perfekte soundtracket til å ligge på sofaen med sånn passe høy feber.

"Sleeps with Angels" er ikke helt som andre Neil Young-plater. Her er han hverken epileptisk gitarhelt eller folkrocker med lapper i buksebaken. Han minner mer om en sjaman som påkaller dunkle visjoner og feberdrømmer.

Jeg har alltid sett for meg at "Sleeps with Angels" er innspilt i en trang og trykkende varm kjeller. En enslig lyspære kaster et usikkert, rødlig lys over de fire musikerne som trenger seg tett sammen, fortapte i en seig groove. De skrur ikke opp volumet til elleve slik de pleier å gjøre. Denne gangen handler det vel så mye om en stemning som om enkeltlåter.

Lufta står stille rundt dem. Et ustemt barpiano samler støv i et hjørne. Skjermen på en gammel TV flimrer og dør ut igjen. I skyggene flakker gjenferdene til Bruce Berry og Danny Whitten, slik de også gjorde den gang "Tonight's the Night" og "On the Beach" ble spilt inn. Men spøkelsene er blitt mange, mange flere siden den gang. Innimellom kan det forpinte ansiktet til Kurt Cobain skimtes blant dem.

"Sleeps with Angels" handler likevel om mer enn tragiske enkeltskjebner.

Neil Young har løftet blikket og sett at det ville vesten ikke er som før. Med "Sleeps with Angels" har han laget soundtracket til en imaginær roadmovie. Ferden går gjennom en nasjon som er vakker, men vaklende. Westernhelten er ikke lenger like staut og trygg. Nå er det Big Money som rår. Prærien er asfaltert. Gatene i ghettoen er den nye villmarka. Her kan hvem som helst kan ende opp som offer.

Et dunkelt mysterium hviler i hjertet av disse sangene, slik det gjør i all stor kunst. Neil Young selv har aldri villet diskutere albumet offentlig. Likevel formidler det et budskap som lyder like banalt som det er sant:

When you get weak, and you need to test your will
When life's complete, but there's something missing still
Distracting you from this must be the one you love
Must be the one one whose magic touch can change your mind
Don't let another day go by without the magic touch

Neil Young har aldri laget noe mer meningsfullt enn "Sleeps with Angels".

Det er forresten ikke noe must å ha feber for å få utbytte av plata. Alkohol kan sikkert også brukes til å komme i den rette stemningen. (10/10)

PS! Et forbehold: "Sleeps with Angels" fungerer som en helhet bare hvis du husker å skippe spor nummer 11. Den rølpete garasjerockeren "Piece of Crap" er akkurat det tittelen antyder at den er, og bryter fundamentalt med alt som kommer før og etter.

Originalt publisert på Pstereo.no i 2005
© Roy Søbstad