Skrevet til Pstereo.no's julekalender i 2006
22. Calexico - Feast of Wire (2003)
Jeg vet ikke stort om Joey Burns og John Convertino. Jeg vet ikke hvordan de og vennene deres jobber med musikken sin. For alt jeg vet gjør de som snekkeren Mike i siste vers av "Sunken Waltz". Du vet, snekkeren Mike som slapp alt han hadde i hendene og dro så langt vekk han kunne komme, gjennom byer og avstengte nabolag. Han som sov under stjernene og skrev ned det han drømte. Han som bygde en maskin ingen andre fikk se, før han tidlig en morgen tok til vingene.
Musikken til Calexico har ihvertfall noe av det samme eventyrlige skjæret rundt seg.
Det er det samme om de spiller pop, rock eller country, om de flørter med jazz, dub eller mariachi, om de står fremst på scenen eller om de backer noen av verdens flotteste artister: Calexico har alltid luft under vingene og sola i ryggen.
At det ikke later til å være noe Calexico ikke kan gjøre, høres aller tydeligst på "Feast of Wire". Det er en plate så rik og mangefasettert at den vil framstå akkurat like levende, tidløs og eventyrlig så lenge vi hører på musikk.
16. Drive-By Truckers - A Blessing and a Curse (2006)
Tøft.
Ingve Aalbu brukte ordet flere ganger da han anmeldte "A Blessing and a Curse" tidligere i år. Men siden det ikke finnes noe adjektiv som beskriver dette bandet bedre, må det bare gjentas: Drive-By Truckers er det tøffeste bandet.
Det er også noe gammeldags over Drive-By Truckers. Da mener jeg gammeldags på en måte som føles både forfriskende og veldig riktig. Det har å gjøre med blandingen av store ambisjoner og en høyst jordnær innstilling. Det har å gjøre med tre låtskrivere med en dyp forståelse for egne røtter, både i musikalsk og geografisk forstand. Det har å gjøre med en organisk blanding av syttitallets sørstatsrock, Stones-aktig countrysoul og hjertevarme rett fra Muscle Shoals.
"A Blessing and a Curse" er Drive-By Truckers' jevneste og kanskje lettest tilgjengelige album til dato. På dette stadiet i karrieren får de alt de gjør til å høres like enkelt og naturlig ut. Og når sistesporet "A World of Hurt" toner ut til ordene "It's great to be alive" og et kor av sølvskimrende gitarer, er jeg ikke i tvil om at jeg har hørt årets rock-album.
Det forhindrer meg likevel ikke i å synes at de to foregående platene, "Decoration Day" (2003) og "The Dirty South" (2004), er enda litt bedre.
Men så snakker vi da også om det aller tøffeste bandet.
3. Josh Rouse - Nashville (2004)
Den snilleste og flinkeste gutten i klassen.
Det er gjerne ikke han man først får lyst til å bli kjent med. Det er sjelden han jentene flokker seg rundt. Det er alltid noen andre som snakker høyere og har kulere klær.
Jeg innrømmer gjerne at jeg var sent ute med Josh Rouse. Det var alltid andre artister som virket mer fargerike og spennende. Men folk som har greie på slikt kom stadig tilbake til denne tilsynelatende helt ordinære singer-songerwriteren. Til slutt følte jeg meg nærmest forpliktet til å gi ham en skikkelig sjanse.
"Nashville" var den første av platene hans jeg kjøpte. Det ble raskt flere. Men den første har forblitt favoritten.
Josh Rouse sitt femte album framstår både som en oppsummering og en avskjed. Kanskje visste han allerede da han laget det, at han snart skulle forlate Music City, USA til fordel for Spania og nye influenser. I så fall var det kanskje et poeng for ham å vise hva han hadde lært så langt. Det er ihvertfall mye klassisk amerikansk låtskriving å spore på "Nashville". Det er et touch av Carole King her og en liten Brian Wilson-vri der. Det er eimen av syttitallets California som ligger over flere av sangene. Det er den uungåelige country-fornemmelsen på en plate med en slik tittel.
Men å bare peke ut influensene, er å redusere Josh Rouse sitt talent. Som andre betydelige artister utnytter han tradisjonen til sine egne formål. I noen av disse sangene ser han seg tilbake, ofte med et bittersøtt blikk. Andre er preget av en genuint oppløftende optimisme man ikke møter for ofte, hverken i musikken eller ellers. Hver eneste sang føles helt tidløs og betingelsesløst inkluderende.
Det er ikke mange plater jeg har spilt mer enn "Nashville" i 2006.
Det snilleste og flinkeste gutten i klassen.
Det kan være dumt å overse ham. Kanskje går du glipp av en venn for livet.
Originalt publisert på Pstereo.no i 2006
© Roy Søbstad
22. Calexico - Feast of Wire (2003)
Jeg vet ikke stort om Joey Burns og John Convertino. Jeg vet ikke hvordan de og vennene deres jobber med musikken sin. For alt jeg vet gjør de som snekkeren Mike i siste vers av "Sunken Waltz". Du vet, snekkeren Mike som slapp alt han hadde i hendene og dro så langt vekk han kunne komme, gjennom byer og avstengte nabolag. Han som sov under stjernene og skrev ned det han drømte. Han som bygde en maskin ingen andre fikk se, før han tidlig en morgen tok til vingene.
Musikken til Calexico har ihvertfall noe av det samme eventyrlige skjæret rundt seg.
Det er det samme om de spiller pop, rock eller country, om de flørter med jazz, dub eller mariachi, om de står fremst på scenen eller om de backer noen av verdens flotteste artister: Calexico har alltid luft under vingene og sola i ryggen.
At det ikke later til å være noe Calexico ikke kan gjøre, høres aller tydeligst på "Feast of Wire". Det er en plate så rik og mangefasettert at den vil framstå akkurat like levende, tidløs og eventyrlig så lenge vi hører på musikk.
16. Drive-By Truckers - A Blessing and a Curse (2006)
Tøft.
Ingve Aalbu brukte ordet flere ganger da han anmeldte "A Blessing and a Curse" tidligere i år. Men siden det ikke finnes noe adjektiv som beskriver dette bandet bedre, må det bare gjentas: Drive-By Truckers er det tøffeste bandet.
Det er også noe gammeldags over Drive-By Truckers. Da mener jeg gammeldags på en måte som føles både forfriskende og veldig riktig. Det har å gjøre med blandingen av store ambisjoner og en høyst jordnær innstilling. Det har å gjøre med tre låtskrivere med en dyp forståelse for egne røtter, både i musikalsk og geografisk forstand. Det har å gjøre med en organisk blanding av syttitallets sørstatsrock, Stones-aktig countrysoul og hjertevarme rett fra Muscle Shoals.
"A Blessing and a Curse" er Drive-By Truckers' jevneste og kanskje lettest tilgjengelige album til dato. På dette stadiet i karrieren får de alt de gjør til å høres like enkelt og naturlig ut. Og når sistesporet "A World of Hurt" toner ut til ordene "It's great to be alive" og et kor av sølvskimrende gitarer, er jeg ikke i tvil om at jeg har hørt årets rock-album.
Det forhindrer meg likevel ikke i å synes at de to foregående platene, "Decoration Day" (2003) og "The Dirty South" (2004), er enda litt bedre.
Men så snakker vi da også om det aller tøffeste bandet.
3. Josh Rouse - Nashville (2004)
Den snilleste og flinkeste gutten i klassen.
Det er gjerne ikke han man først får lyst til å bli kjent med. Det er sjelden han jentene flokker seg rundt. Det er alltid noen andre som snakker høyere og har kulere klær.
Jeg innrømmer gjerne at jeg var sent ute med Josh Rouse. Det var alltid andre artister som virket mer fargerike og spennende. Men folk som har greie på slikt kom stadig tilbake til denne tilsynelatende helt ordinære singer-songerwriteren. Til slutt følte jeg meg nærmest forpliktet til å gi ham en skikkelig sjanse.
"Nashville" var den første av platene hans jeg kjøpte. Det ble raskt flere. Men den første har forblitt favoritten.
Josh Rouse sitt femte album framstår både som en oppsummering og en avskjed. Kanskje visste han allerede da han laget det, at han snart skulle forlate Music City, USA til fordel for Spania og nye influenser. I så fall var det kanskje et poeng for ham å vise hva han hadde lært så langt. Det er ihvertfall mye klassisk amerikansk låtskriving å spore på "Nashville". Det er et touch av Carole King her og en liten Brian Wilson-vri der. Det er eimen av syttitallets California som ligger over flere av sangene. Det er den uungåelige country-fornemmelsen på en plate med en slik tittel.
Men å bare peke ut influensene, er å redusere Josh Rouse sitt talent. Som andre betydelige artister utnytter han tradisjonen til sine egne formål. I noen av disse sangene ser han seg tilbake, ofte med et bittersøtt blikk. Andre er preget av en genuint oppløftende optimisme man ikke møter for ofte, hverken i musikken eller ellers. Hver eneste sang føles helt tidløs og betingelsesløst inkluderende.
Det er ikke mange plater jeg har spilt mer enn "Nashville" i 2006.
Det snilleste og flinkeste gutten i klassen.
Det kan være dumt å overse ham. Kanskje går du glipp av en venn for livet.
Originalt publisert på Pstereo.no i 2006
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar