Ozzy Osbourne med Chris Ayres
Jeg er Ozzy
(Roadtrack Books LTD)
TERNINGKAST 5
John Michael «Ozzy» Osbourne er rockens kanskje minst selvhøytidelige stjerne. Helst vil han fremstå som en enkel fyr fra Nord-England som bare har slumpet til å bli rik, berømt og beryktet. Og skal vi tro selvbiografien hans, har Ozzy vært akkurat den samme helt siden barneskolen. Der var han den rastløse, dyslektiske arbeiderklassegutten som kom seg gjennom dagen ved å spille rollen som klassens klovn. Etter hvert ble det som hadde vært en forsvarsmekanisme til et artistisk varemerke. Den småkriminelle taperen ble til heavy metal-monsteret som satte liv og helse på spill bare for å underholde, bare for å slippe å kjede seg.
Ta for eksempel den gangen han satte tennene i en levende flaggermus på scenen. «Munnen min ble straks full av noe varmt, seigt og flytende, med den verste ettersmaken du kan tenke deg,» forteller han. «Jeg kjente at det satte seg fast på tenna og rant nedover haka. Og så rykka det i hodet jeg hadde i munnen.» Resten av turneen måtte han få rabiessprøyter hver kveld. «En i rumpeballa, en i hvert lår, en i hver arm. Hver eneste en svei som bare satan.»
Oppførselen hans er like tankeløs som den er farlig. Den er både brutal og idiotisk. Den lar seg ikke forsvare på verken den ene eller andre måten. Hadde det enda vært snakk om et unntak. Men for Ozzy har hele livet vært slik. Fra oppturen med Black Sabbath tidlig på 70-tallet til den tunge bakrusen mot slutten av tiåret. Fra en ny vår med vidundergitaristen Randy Rhoads og den driftige managerkona Sharon til en bisarr flyulykke og et tragisk drapsforsøk. De hårreisende anekdotene bare fortsetter å komme. Og boken blir umulig å legge fra seg.
«Jeg er Ozzy» er en musikerselvbiografi som ikke handler stort om musikk. I stedet handler den om alkohol og kokain, groupies og kjønnssykdommer, underbuksehumor og dårlig oppførsel. Men Ozzy er en god historieforteller. Han har et øye for det absurde og en komisk timing mange profesjonelle moromenn kan misunne ham. Ozzy Osbourne har levd dette livet slik at vi andre skal slippe å gjøre det. Vi kan lese om det i stedet.
Boken er oversatt til et levende og lettlest norsk av Torstein Bugge Høverstad, kjent for «Harry Potter»-oversettelsene, og hans rockinteresserte datter Sunniva Lind Høverstad. Originalens muntlige tone er godt ivaretatt, og obskønitetene er akkurat så fargerike som de må være når det er Ozzy som fører ordet.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 31.01.12
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar