Kick Scene, Kristiansand
1. februar 2013
Ida Jenshus fikk seg et hundretalls nye venner på sitt første kristiansandsbesøk.
TERNINGKAST 5
To Spellemannpriser av to mulige, hyppig radiospilling og mye kritikerros er tydeligvis ikke nok til å trekke mer enn rundt hundre kristiansandere på konsert. Heldigvis later ikke det til å bekymre Ida Jenshus og de tre musikerne hennes. Den unge trønderen bare hilser publikum velkommen med et smil, lukker øynene og forsvinner inn i musikken.
Allerede i den første håndfullen låter får hun vist hvilken spennvidde hun har. Konserten begynner – akkurat som det siste albumet – med de dvelende, stemningsmalende «Once Upon a Time (Part One)» og «Not for Love Anymore». «Days of Nothing» har høyere tempo og et snev av vestkystrock, men grunntonen er fremdeles melankolsk. I «Keeping You from Me» tar Jenshus og gitarist Alexander Pettersen rollene som June og Johnny – eventuelt Emmylou og Gram – i en klassisk countryduett.
«Marie (What Happened to the Music?)» er hennes kanskje mest fullendte poprock-låt så langt, og er lett å tolke som en programerklæring. Ida Jenshus spør seg hva som skjedde med den ekte musikken – den som har sjel, den som virkelig betyr noe. Det er en sang som forplikter, og det er åpenbart at Jenshus har større ambisjoner enn å lage gjennomsnittlig norsk bensinstasjonscountry.
Strengt tatt gir det ikke lenger mening å snakke om henne som countryartist i det hele tatt. I dag befinner hun seg snarere i samme landskap som Emmylou Harris gjorde på andre halvdel av 90-tallet – et sted i grenselandet mellom country og rock, et sted der stemning og følelse trumfer sjangergrenser.
Kanskje er ikke alle Jenshus' sanger egenartede eller melodisk sterke nok til å leve opp til ambisjonene og forbildene hennes. Men det utsøkte bandet hun har med seg får likevel det meste til å høres ut som edel vare. Når de virkelig får vist hva de er gode for – som i den lange, skjebnetunge versjonen av «Coming Down Again» – er de et rockband gode som noen. Spesielt Pettersen, en gitarprofessor på bare sokkelesten, utmerker seg med sine smakfulle, poengterte soloer.
Og publikum er kanskje ikke så mange, men de viser seg som en usedvanlig fin og lydhør gjeng. Det er tydelig at er her for musikken – akkurat som Ida Jenshus.
Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 02.02.13
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar