Turbonegro overlever alt


Turbonegro
Kick Scene, Kristiansand
7. mars 2013

Nye Turbonegro er som det gamle Turbonegro. Bare bedre.

TERNINGKAST 5

Det Turbonegro som sparker i gang «All My Friends Are Dead» i Kristiansand en senvinterkveld i 2013, er seg selv like. Knut Schreiner er fremdeles spikertynn gitarhelt med raske fingre. Bassist Thomas Seltzer står fremdeles på høyre flanke og ser ut som om han pønsker på faenskap. Og vokalisten er fremdeles en tjukkas man kunne ha kalt for en kosebamse – hadde det bare ikke vært for alle sjømannstatoveringene og Alice Cooper-sminken.

Dette er likevel et ganske annet Turbonegro enn det som ble gjenfødt på spektakulært vis i Bendiksbukta, bare noen steinkast herfra, for snart 11 år siden. Den gang var Turbonegro det skumle undergrunnsbandet som skulle bli internasjonale rockstjerner. I dag, mange intriger og medlemsbytter senere, later de til å være fornøyde så lenge de fortsatt kan spille sin infame rock'n'roll og holde Turbo-myten i live.

Og på Kick leverer de. Det låter selvsikkert, tett og fett. Engelske Tony Sylvester er kanskje ingen veldig karismatisk scenepersonlighet, men han er en bedre sanger enn Hank Von Helvete var. Spørsmålet er om ikke denne versjonen av bandet overgår alle de foregående, i hvert fall rent musikalsk.

Konsertens første halvdel domineres av låter fra fjorårets comeback-abum «Sexual Harassment». Musikken derfra er den skitneste og brunstigste – den mest overbevisende deathpunken, om du vil – Turbonegro har levert siden 90-tallet. Ikke overraskende fungerer den utmerket også på scenen.

Det store løftet kommer likevel med de gamle go'låtene. «Fuck the World» er adskillig mektigere live enn på plate, og i kveld høres «Get It On» ut som verdens tøffeste låt. Og når ekstranummerne «The Age of Pamparius», «Denim Demon» og – selvsagt – «I Got Erection» forvandler halve publikum til en øldunstende masse av armer og ben, er Kick det eneste stedet man vil være. I denne brottsjøen av brutus-rock føles morgendagen – og alle bekymringene som hører den til – veldig langt unna.

Det er akkurat sånn en konsert med Turbonegro skal fungere. Det er akkurat sånn rock skal være.

For 11 år siden trodde alle at Turbonegro skulle bli kjempestore. Riktig slik gikk det ikke. Men at vi i dag kan se dem på mellomstore scener som Kick i stedet for på enorme fotballstadioner, skal vi publikummere bare være glade for. God rock er aller best på kloss hold.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 08.03.13
© Roy Søbstad

Kommentarer