mandag 3. juni 2013

Bakrusen som aldri tar slutt


The Hangover Part III
USA 2013
Regi: Todd Phillips
Manus: Todd Phillips, Craig Mazin
Skuespillere: Bradley Cooper, Zach Galifianakis, Ed Helms, Ken Jeong, John Goodman
Aldersgrense: 11 år
Egnethet: Ungdom/Voksen

TERNINGKAST 3

Den første «The Hangover»-filmen føltes forfriskende da den kom i 2009. Historien om utdrikningslaget hvor absolutt alt gikk katastrofalt galt, var akkurat passe rølpete og uforutsigbar. «The Hangover Part II» var, slik oppfølgere ofte er, den samme filmen én gang til – bare litt mindre morsom og adskillig mer forutsigbar.

At serien tar en ny retning med «The Hangover Part III», virker sånn sett ikke bare naturlig, men også helt nødvendig. At filmen har en såpass mørk, for ikke å si foruroligende, undertone, kommer likevel som en overraskelse.

Denne gangen samles ikke «The Wolfpack» – kjekkasen Phil (Bradley Cooper), streitingen Stu (Ed Helms) og gærningen Alan (Zach Galifianakis) – til bryllup eller utdrikningslag, men for å følge Alan til en institusjon. Alan, som i de første filmene var en komisk ubehjelpelig guttemann, har nå utviklet seg til et alvorlig psykiatrisk tilfelle som trenger profesjonell hjelp.

Samtidig er den spinnville gangsteren Mr. Chow (Ken Jeong) på frifot igjen, og det går selvsagt ikke lang tid før alle sammen er involvert i en historie om kidnappinger, stjålne gullbarrer og skumle mafiatyper.

Ubehaget er der allerede i filmens første minutter. En sjiraff får hodet kappet av, og filmskaperne forventer tydeligvis at dette i seg selv er nok til at vi skal le. Senere blir en hane kvalt med pute og hunder dopet ned og brukket nakken på. Ingenting av dette er morsomt, det er ikke engang motivert i historien – det er bare simpel, nedrig dyremishandling. At menneskene i filmen ikke behandles det spor bedre, sier seg muligens selv.

Selvsagt er det også mye harmløst, småfestlig tullball i «The Hangover Part III». Men selv om gjennomgangsreplikken fremdeles er «What the fuck?!» og Alan fremdeles kan overrumple med sin unike verdensanskuelse, kommer latteren for ofte med en ekkel bismak. På sitt verste oppleves filmen som noe mer enn bare politisk ukorrekt. Den blir noe komedier ikke tåler å være, nemlig ondsinnet.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 30.05.13
© Roy Søbstad

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar