Kikkeren i oss alle

I de beste hjem
Frankrike 2012
Originaltittel: Dans la maison
Regi og manus: François Ozon
Skuespillere: Kristin Scott Thomas, Fabrice Luchini, Ernst Umhauer, Emmanuelle Seigner
Aldersgrense: 11 år
Egnethet: Ungdom/Voksen

TERNINGKAST 5

Den franske filmskaperen François Ozon («8 kvinner», «Swimming Pool») har det med å pirke der det gjør litegrann vondt. Filmene hans er gjerne lekne og lette i formen, men under overflaten bobler noe mørkt og foruroligende. Denne gangen gjør han oss til kikkere.

Germain er en lettere oppgitt fransklærer, for lengst lei av å rette meningsløse stiler fra uengasjerte elever. Så dukker 16 år gamle Claude opp. Claudes stiler handler om familien til klassekameraten Rapha. Under påskudd av å hjelpe Rapha med matteleksene, har Claude gjort seg til venns med både moren og faren hans. Og jo dypere inn i kjernefamilien han trenger, jo mer utleverende og interessante blir stilene hans. Claude blir Germains spion inn i livet til en «helt vanlig middelklassefamilie».

I Claude ser dessuten Germain et litterært talent han selv skulle ønske han hadde, og hans engasjement i skrivingen går etter hvert langt ut over det normale. Germain sier at historien trenger mer konflikt, så Claude skaper mer konflikt. Fiksjonen begynner å påvirke virkeligheten som påvirker fiksjonen. Snart er det ikke lenger mulig – verken for Germain eller oss – å vite hva som er sant og hva Claude har funnet på.

Regissør Ozon sjonglerer de stadig flere lagene i historien på et vis som gjør at det aldri blir forvirrende. Snarere klarer han å gjøre oss seere til en del av Claude og Germains skamløse kikkervirksomhet. Vi vil også se hva som ligger gjemt i skuffene og i medisinskapet. Vi vil også se om Claude virkelig kan forføre Raphas mor. Og etterpå føler vi oss litt skitne.

Det bør sies at satiren over klasseskillene nok er mer relevant i Frankrike enn her. Det er vanskelig å tenke seg at en norsk lektor ville bli like fascinert av den «helt vanlige middelklassen» som den forsøksvis intellektuelle Germaine blir i filmen. Her på berget er vi vel omtrent like vanlige, alle mann.

Likevel er «I de beste hjem» en uvanlig engasjerende film. Den er effektiv både som svart komedie, thriller og en sofistikert lek med ideer. Også krever den altså at vi stiller noen smått ubehagelige spørsmål om oss selv.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 13.06.13
© Roy Søbstad