Tønes
Ravnefest 2013
Ravnedalen i Kristiansand
29. juni 2013
Fra hverdag i Sokndal til fest i Skåne på et par timer.
TERNINGKAST TIMBUKTU 5
TERNINGKAST TØNES 5
Etter gårsdagens folkefest-aktige tilstander under konsertene til Kurt Nilsen og Kaizers Orchestra, føles det unektelig som noe av et antiklimaks å komme til Ravnefests andre dag. Det er tynt med folk på plenen og en generell dagen derpå-stemning henger i luften.
Sånn sett er kanskje Frank «Tønes» Tønnesen riktig artist på riktig plass. Sokndalingen er liksom en låtskriver for de små og litt grå anledningene. Han synger rare, små sanger om å ta toget, om å være på seminar og om reglene i yatzy. Og han synger ydmyke, små sanger om livet og døden og alt det som virkelig betyr noe. Musikken er lettfattelig, tilbakelent country av Neil Young- og Will Oldham-skolen.
Og det fungerer. Gradvis siger flere folk til. Noen ler, noen synger med og noen roper ut ønskelåter – og får ønskene sine oppfylt.
Det som kunne blitt vel underfundig for et skrint og avmålt festivalpublikum, blir i stedet til en liten seier. Kvelden har fått en fin start.
Hvis Tønes representerer bygdenorge, er Timbuktu selve symbolet på det urbane, flerkulturelle Skandinavia. Og hvis Tønes er dagen derpå, er Timbuktu selve festen.
Skulle man oppsummere Skåne-rapperen med ett ord, måtte det bli «inkluderende». Fyren er en av disse sjeldne, fødte entertainerne som bare utstråler varme og positiv energi. Og han jobber hardt. Han gir seg ikke før det danses selv på bakerste rad.
Samarbeidet mellom Timbuktu og det åtte mann store backingbandet Damn! feirer 10-årsjubileum i år, og tiden synes å gjort samspillet mellom frontmann og musikere tilnærmet telepatisk. Låter glir umerkelig over i hverandre, små jammer flettes inn der det passer, spillegleden er hele veien både hørbar og synlig.
Hip hop blandes med funk blandes med reggae blandes med allsangrefrenger – og toppes med en hitrekke som er lenger enn mange av oss klarer å huske. Når de mest kjente og kjære låtene kommer – «Alla vill till himmelen men ingen vill dö», «Det löser sej» og disse – danses, synges og skåles det under trærne i Ravnedalen igjen.
Å dra i gang en ny fest dagen derpå kan være tungt. Men noen ganger er det de festene som blir de beste.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 01.07.13
© Tekst: Roy Søbstad/Foto: Jan Harald Helmersen, Festivalguiden
Kommentarer
Legg inn en kommentar