onsdag 3. juli 2013

Nykommeren og idolet



Kurt Nilsen
Mikhael Paskalev
Ravnefest 2013
Ravnedalen i Kristiansand
28. juni 2013

Mikhael Paskalev er ung og lovende. Kurt Nilsen har hatt 10 år med suksess. Til sammen er de en helaften.

TERNINGKAST KURT NILSEN 4
TERNINGKAST MIKHAEL PASKALEV 4

Mikhael Paskalev er første artist ut på den første dagen av den første Ravnefesten. Den unge ålesunderen inntar Ravnedalen selvsikker og hipsterkul – både bart og sleik er på plass. Ingen kunne ha gjettet at det bare er et halvt år siden han albumdebuterte.

Paskalev på scenen er som Paskalev på plate: leken og energisk, med låter fulle av fikse vendinger. For ham synes kronglete melodlinjer og brå taktskifter å komme som den naturligste ting i verden. Og i blant – spesielt i tempolåtene – kan han kanskje bli vel fiks. Det gjør at låtene blir unødig masete.

Undertegnede liker ham derfor best når han tar det hele ned og gir musikken luft til å puste. Da får poprocken hans en elegant, nesten Paul Simon-aktig kvalitet.

Men både Mikhael Paskalev og bandet hans skal ha for musikalitet og scenetekke. Å fange oppmerksomheten til store deler av et publikum som er her for å se langt mer etablerte navn, er dessuten ingen ubetydelig prestasjon.

Etter at Paskalev har overbevist om at han er et navn for fremtiden, står publikumsfavoritten Kurt Nilsen for tur.

Musikken hans er unektelig mer forutsigbar enn Paskalevs. Men dette er festival, og de fleste har kommet nettopp for å høre gamle sanger om igjen.

Nilsens beste kort er stadig den sterke, elastiske stemmen og en gutteaktig sjarm. Det fem mann sterke bandet hans låter tett og fint, og kanskje hakket tyngre enn man kunne forvente. Soundet er klassisk amerikansk «heartland»-rock av typen Tom Petty and the Heartbreakers.

Det er litt pussig at Kurt Nilsen etter alle disse årene fremdeles er så avhengig av andres materiale for at konserten skal få det ekstra løftet. Hans egne låter har det med å blekne i forhold til alle coverlåtene han gjør. «Push Push» og «All You Have to Offer» er grei poprock, for all del, men publikum responderer ikke på dem slik de gjør på Hank Williams' «Lost Highway» eller – av alle ting – Magnus Grønnebergs «Kom igjen».

Og det virkelige løftet kommer egentlig ikke før vi får Tal Bachmans «She's So High» og U2's «Beautiful Day». Da blir det til gjengjeld riktig trivelig å stå under trærne i vakre, sommergrønne Ravnedalen.

Selv om alle vet at Kaizers står i kulissene og pusser oljefatene, føles det som om vi allerede har fått en helaften.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 01.07.13
© Tekst: Roy Søbstad/Foto: Jan Harald Helmersen, Festivalguiden

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar