lørdag 6. juli 2013

Pirater uten grenser


Gogol Bordello
Ravnefest 2013
Ravnedalen i Kristiansand
29. juni 2013

Ravnedalen okkupert av anarkister.

TERNINGKAST 4

Gogol Bordello er heldigvis ikke et band som lar seg hemme av at publikumsoppmøtet nok ikke er som konsertarrangøren hadde håpet på.

Kanskje har det tvert i mot gitt dem følelsen av at de må bevise noe. Eller kanskje spiller de for die hard-fansen i fremste rekke. Eller kanskje er de bare som de alltid er. I hvert fall stormer de scenen som en bande pirater på landlov etter et langt og begivenhetsløst tokt.

Det multikulturelle, New York-baserte bandet teller sju mann og én kvinne. Tradisjonelle rockinstrumenter suppleres med fele og trekkspill. Det låter som et vulkanutbrudd – eller som all verdens tradisjonsmusikk kjørt gjennom en sementblander og pumpet ut gjennom PA-anlegget på punk-volum.

Bandets ukrainsk-fødte leder, Eugene Hütz, ser akkurat ut som den halvgale, øst-europeiske frikeren han er: Langt, tjafsete hår, bart og røde fotballshorts. Han drikker rødvin rett fra flasken og henger mer over scenekanten enn han står bak mikrofonstativet.

Rytmeseksjonen fungerer som ankerfeste for en lydvegg som hele tiden høres ut til å kunne kollapse i kaos. Fiolinisten og trekkspilleren tilfører musikken et minimum av melodi, og peprer den med rufsete, harvete soloer. Perkusjonisten fungerer også som MC, og klarer på mystisk vis å være både høyt og lavt og over alt samtidig som han spiller congas og mandolin og roper ut politiske meldinger. Danseren Elizabeth Suns fremste oppgave later til å være å tilføre gjengen litt hardt tiltrengt sex appeal.

Sammenlignet med gårsdagens tvers gjennom forutsigbare Kaizers-konsert, fremstår Gogol Bordellos tilsvarende som det glade anarki. Det er et herlig, livsbejaende spetakkel – nesten desperat i iveren etter å nå ut med sitt budskap om global forbrødring og en verden uten grenser.

Etter en stund blir det også utmattende. All gjøglingen, brølingen og hoiingen tar på. Det begynner å bli vanskelig å skille låtene fra hverandre. Og budskapet har vi forstått for lengst.

Heldigvis vet de å avslutte i tide. Etter en drøy time i Gogol Bordellos selskap har vi akkurat nok krefter igjen til å smile hele veien hjem.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 01.07.13
© Tekst: Roy Søbstad/Foto: Jan Harald Helmersen, Festivalguiden

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar