1. Patty Griffin - American Kid
Jeg var ikke så lite tøff i trynet da jeg allerede i mai kalte «American Kid» for årets beste album. Sånt forplikter, men heldigvis kan jeg fremdeles stå inne for de store ordene.
Patty Griffin synger om livet til sin nylig avdøde far, krigsveteran og syvbarnspappa, og som en metodeskuespiller tar hun rollene som kvinne og mann, taper og vinner, alkis og elsker. Og hun kombinerer sin menneskelige innlevelsesevne med en bunnsolid følelse for country, folk og gospel – selve den amerikanske urmusikken. Resultatet er en samling dyptloddende, dypt bevegende og helt tidløse sanger.
2. The National - Trouble Will Find Me
«Trouble Will Find Me» har vært en trofast følgesvenn gjennom dette året. Jeg kan høre på det enten jeg går i skogen eller sitter på bussen, enten jeg starter dagen eller skal legge meg. Stemningen som griper meg er alltid den samme: en uvant blanding av oppstemthet og melankoli.
Ohio-bandets sjette er da også et sjeldent rikholdig rockalbum. Det er noen ganger storslått og andre ganger nedpå, men hele veien er det like bevegende. Vokalist Matt Berninger er dessuten et oppkomme av minneverdige, gjerne selvironiske tekstlinjer: «When I walk into a room, I do not light it up... Fuck.»
3. Jason Isbell - Southeastern
Noen artister har en kort periode hvor de virkelig skinner. Andre blir bare bedre med tiden. Da Jason Isbell først gjorde seg bemerket, var han den valpefete guttungen som skrev de beste låtene til Drive-By Truckers. 13 år og mye levd liv senere, står han igjen som den kanskje største låtskriveren i sin generasjon.
På «Southeastern» lar Isbell de akustiske gitarene dominere – perfekt avstemt til gråbleke fortellinger om sene kvelder og nådeløse morgener. Tekstene er litterære bekjennelser, melodiene av klassisk format, håndverket pur klasse. Mer sjelfull countryrock ble ikke laget i 2013.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 27.12.13
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar