Hvert år er selvsagt et rikt filmår, men for undertegnede har 2013 vært helt spesielt. Etter at jeg begynte som filmanmelder i slutten av mai, har jeg sett mye fint som ellers ville ha gått meg hus forbi. Her er fem favoritter.
1. Gravity
Storbritannia/USA 2013
Regi: Alfonso Cuarón
Filmen som på samme tid er årets vakreste og mest intense, har en enkel historie å fortelle. Etter en ulykke er Sandra Bullock, George Clooney og de slunkne oksygentankene deres strandet i bane rundt jorden. Dette er altså noe såpass originalt som en romodyssé hvor astronautene ikke vil opp og ut, men kjemper desperat for å komme hjem igjen.
Det ene som virkelig løfter «Gravity» er at den så til de grader føles på kroppen. Den kaster oss inn i situasjonen, fanger oss i en klaustrofobisk romkapsel og sender oss hjelpeløst spinnende ut i mørket. Alt vi kan gjøre, er å klamre oss fast og felle en stille, vektløs tåre.
Filmens andre store fortrinn er at den er noe av et visuelt mirakel. I lange, glidende kamerasveip viser regissør Cuarón oss hvor små menneskene er, hvor vakker jordkloden er og hvor skremmende det bunnløse verdensrommet er. Til og med 3D-effektene klarer han å gjøre effektiv bruk av. «Gravity» er et eneste langt gys.
2. I de beste hjem
Frankrike 2012
Regi: François Ozon
En matlei fransklærer oppdager at han har et litterært talent i klassen. Stilene 16 år gamle Claude skriver om det indre livet i hjemmet til en klassekamerat vekker noe i ham. Snart er lærer og elev forbundet i et spill hvor det gjelder å fravriste den helt vanlige, franske middelklassefamilien sine hemmeligheter.
«I de beste hjem» er en snedig lek med ulike nivåer av fiksjon og virkelighet. Den er litt thriller og litt svart komedie – litt Alfred Hitchcock og litt Woody Allen – og regissør og manusforfatter François Ozon holder på elegant vis en mengde baller i luften samtidig. Denne er som skapt for flere gjensyn.
3. Rush
Tyskland/USA/Storbritannia 2013
Regi: Ron Howard
Man trenger ikke å være verken bilfetisjist eller sportsfan for å ha glede av filmen om Formel 1-legendene James Hunt og Niki Lauda. Dette er rett og slett en solid underholdningsfilm, en slik som kan få noen og enhver til å føle seg som en guttunge.
Ekstra oppløftende er det å se den i en tid da den ene «blockbusteren» etter den andre gladelig ofrer struktur og fortellerkunst til fordel for rent effektmakeri. «Rush» er en film som ikke bare tar oss med på noen spektakulære bilturer, men som også tar seg tid til å fortelle en real historie. Og når man forlater kinosalen, føles det som å være på et – unnskyld uttrykket – sukkerrush.
4. Blue Jasmine
USA 2013
Regi: Woody Allen
«Blue Jasmine» er ikke perfekt. Bifigurene er vel karikerte og vekslingen mellom drama og komedie sitter ikke helt. Likevel er dette Woody Allens mest ambisiøse og vellykkede film på lenge. Og den forteller en historie som føles høyst relevant.
Det handler om selvbedrag og om å opprettholde en vellykket fasade for enhver pris. Jasmine, spilt med bitende intensitet av Cate Blanchett, har vært på toppen av den sosiale rangstigen. Nå, etter at mannen hennes er avslørt som storsvindler, raser hun mot bunnen. Å se «Blue Jasmine» er som å få et glimt av hva som venter oss alle etter oppgangstidene. Det er ikke et pent syn.
5. Eventyrland
Norge 2013
Regi: Arild Østin Ommundsen
«Eventyrland» er et rent Stavanger-produkt laget av noen få mennesker for veldig lite penger. Arild Østin Ommundsen fyller alle de viktigste funksjonene bak kamera. Silje Salomonsen, som er Ommundsens kone, spiller hovedrollen. Sammen tar de oss med til skyggesiden av den nyrike oljebyen.
Jenny kommer ut av fengsel med en drøm om et helt vanlig liv for seg og datteren, men innhentes snart av fortiden. Ommundsen forteller med utsøkt følsomhet, Salomonsen spiller med tindrende overbevisning og «Eventyrland» traff mageregionen som få andre filmer i år. Det må være lov å håpe at vi en dag får se et sørlandsprodukt med samme kraft.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 28.12.13
© Roy Søbstad
1. Gravity
Storbritannia/USA 2013
Regi: Alfonso Cuarón
Filmen som på samme tid er årets vakreste og mest intense, har en enkel historie å fortelle. Etter en ulykke er Sandra Bullock, George Clooney og de slunkne oksygentankene deres strandet i bane rundt jorden. Dette er altså noe såpass originalt som en romodyssé hvor astronautene ikke vil opp og ut, men kjemper desperat for å komme hjem igjen.
Det ene som virkelig løfter «Gravity» er at den så til de grader føles på kroppen. Den kaster oss inn i situasjonen, fanger oss i en klaustrofobisk romkapsel og sender oss hjelpeløst spinnende ut i mørket. Alt vi kan gjøre, er å klamre oss fast og felle en stille, vektløs tåre.
Filmens andre store fortrinn er at den er noe av et visuelt mirakel. I lange, glidende kamerasveip viser regissør Cuarón oss hvor små menneskene er, hvor vakker jordkloden er og hvor skremmende det bunnløse verdensrommet er. Til og med 3D-effektene klarer han å gjøre effektiv bruk av. «Gravity» er et eneste langt gys.
2. I de beste hjem
Frankrike 2012
Regi: François Ozon
En matlei fransklærer oppdager at han har et litterært talent i klassen. Stilene 16 år gamle Claude skriver om det indre livet i hjemmet til en klassekamerat vekker noe i ham. Snart er lærer og elev forbundet i et spill hvor det gjelder å fravriste den helt vanlige, franske middelklassefamilien sine hemmeligheter.
«I de beste hjem» er en snedig lek med ulike nivåer av fiksjon og virkelighet. Den er litt thriller og litt svart komedie – litt Alfred Hitchcock og litt Woody Allen – og regissør og manusforfatter François Ozon holder på elegant vis en mengde baller i luften samtidig. Denne er som skapt for flere gjensyn.
3. Rush
Tyskland/USA/Storbritannia 2013
Regi: Ron Howard
Man trenger ikke å være verken bilfetisjist eller sportsfan for å ha glede av filmen om Formel 1-legendene James Hunt og Niki Lauda. Dette er rett og slett en solid underholdningsfilm, en slik som kan få noen og enhver til å føle seg som en guttunge.
Ekstra oppløftende er det å se den i en tid da den ene «blockbusteren» etter den andre gladelig ofrer struktur og fortellerkunst til fordel for rent effektmakeri. «Rush» er en film som ikke bare tar oss med på noen spektakulære bilturer, men som også tar seg tid til å fortelle en real historie. Og når man forlater kinosalen, føles det som å være på et – unnskyld uttrykket – sukkerrush.
4. Blue Jasmine
USA 2013
Regi: Woody Allen
«Blue Jasmine» er ikke perfekt. Bifigurene er vel karikerte og vekslingen mellom drama og komedie sitter ikke helt. Likevel er dette Woody Allens mest ambisiøse og vellykkede film på lenge. Og den forteller en historie som føles høyst relevant.
Det handler om selvbedrag og om å opprettholde en vellykket fasade for enhver pris. Jasmine, spilt med bitende intensitet av Cate Blanchett, har vært på toppen av den sosiale rangstigen. Nå, etter at mannen hennes er avslørt som storsvindler, raser hun mot bunnen. Å se «Blue Jasmine» er som å få et glimt av hva som venter oss alle etter oppgangstidene. Det er ikke et pent syn.
5. Eventyrland
Norge 2013
Regi: Arild Østin Ommundsen
«Eventyrland» er et rent Stavanger-produkt laget av noen få mennesker for veldig lite penger. Arild Østin Ommundsen fyller alle de viktigste funksjonene bak kamera. Silje Salomonsen, som er Ommundsens kone, spiller hovedrollen. Sammen tar de oss med til skyggesiden av den nyrike oljebyen.
Jenny kommer ut av fengsel med en drøm om et helt vanlig liv for seg og datteren, men innhentes snart av fortiden. Ommundsen forteller med utsøkt følsomhet, Salomonsen spiller med tindrende overbevisning og «Eventyrland» traff mageregionen som få andre filmer i år. Det må være lov å håpe at vi en dag får se et sørlandsprodukt med samme kraft.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 28.12.13
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar