Filmblogg: Film er best i to dimensjoner

Er det egentlig noen som liker å se filmer i 3D?

Første gang jeg så en film i 3D var tidlig på 80-tallet en gang. Vi bodde nær svenskegrensen, og en sommer kjørte SVT en serie gamle skrekk- og science fiction-filmer som man måtte ha egne briller for å få fullt utbytte av. Brillene kjøpte vi på nærmeste bensinstasjon. De kostet en tier, var laget av papp og hadde ett rødt og ett blått glass. Kompisene og jeg var kanskje 12 år gamle, og syntes vi ble ganske kule med dem på.

Å se filmene svensk TV hadde gravd frem, var likevel en tvilsom fornøyelse. Selv for oss entusiaster var det åpenbart at de var produsert for en femmer og en Kvikk Lunsj. Det ble mange sekvenser med bilkjøring og tomsnakk før Mumien endelig kom og strakk knokkelhånden sin ut gjennom skjermen.

Gimmicken føltes underveldende, gammeldags og ikke verdt småpengene vi hadde betalt. Jeg tok det for gitt at 3D – akkurat som Smell-O-Vision og andre kuriøse påfunn som er blitt brukt til å selge kinobilletter gjennom årene – snart ville være glemt.

Men på 2000-tallet var 3D jammen tilbake igjen. I stedet for å møte synkende billettsalg med å lage bedre filmer, børstet Hollywood støv av gamle ideer. Og etter at den første storsatsingen, James Camerons «Avatar», ble en enorm suksess, har 3D-filmene bare fortsatt å komme. Likevel har jeg ennå til gode å høre noen si at de foretrekker – eller i det hele tatt liker – å se filmer i 3D.

Ideen om 3D – at man liksom skal befinne seg inne i filmen i stedet for bare å se den utenfra – er forlokkende. Men selv med stadig forbedret teknologi, forblir opplevelsen utilfredsstillende. Én ting er de evinnelige brillene, som er spesielt klønete for oss som allerede er utstyrt med briller. En annen er at 3D-filmer ofte ser både mørke og grumsete ut.

Det virkelige problemet er likevel at vi mennesker rett og slett ikke er laget for å se bilder i tre dimensjoner. Mens øynene våre er fokusert på et lerret 15 meter unna, får hjernen beskjed om at det vi ser er rett foran oss. Forvirringen gjør hjernen overarbeidet og vi blir slitne. Dette er et problem så fundamentalt at det bare kan løses av evolusjonen. Og den jobber som kjent svært langsomt.

I det minste gir dét filmstudioene rikelig med tid til innse at det ikke er gimmicker vi vil ha fra dem. Vi vil bare ha gode filmer, vi.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 23.01.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra «Avatar»: 20th Century Fox