Før var det morsomt med Pixies

Pixies
EP 1+2
(Pixies Music)

TERNINGKAST 3

Pixies er og blir et bakvendtband. I 2014 er det 10 år siden de dro på gjenforeningsturné – og blant annet holdt en fenomenal konsert på Quart – men først i det siste har de gitt ut ny musikk. En singel kalt «Bagboy» kom uten forvarsel i sommer – bisart nok bare 14 dager etter at den uunværlige bassisten Kim Deal takket for seg – tett fulgt av «EP 1». Nå har vi også fått «EP 2», og i løpet av året skal det komme enda tre slike kortspilte utgivelser. Å samle 10–12 låter og kalle det et album er tydeligvis for enkelt for denne gjengen.

Men de første nye Pixies-sangene på over 20 år låter i hvert fall veldig, vel, Pixies-aktige. Fremdeles veksler de uforutsigbart mellom pene harmoniske partier og rå raseriutbrudd. Black Francis' skrik kan fremdeles gjøre blod til is og Joey Santiago spiller fremdeles surfgitar som en alien.

Likevel blir man sittende igjen med en følelse av at dette er for lite for sent. Det som en gang hørtes ut som pur, inspirert galskap og dannet skole for generasjoner av indierockband, låter nå nesten merkelig traust. Kanskje er det så enkelt som at ingen – verken Pixies eller vi som har ventet på dem i alle disse årene – kan gjenskape lyden av sin egen ungdomstid.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 10.01.14
© Roy Søbstad