Filmblogg: Om superhelter og antihelter


Heldigvis handler ikke alle tegneseriefilmer om superhelter.

Strømmen av filmer basert på superhelttegneserier later ikke til å ha noen ende. Akkurat nå går "Captain America: The Winter Soldier" på kino, og i løpet av noen få uker kommer både "The Amazing Spider-Man 2" og "X-Men: Days of Future Past".

Selv om det kan være gøy med superhelter, må det være lov å bli litt matt. Ikke bare blir disse filmene stadig mer virkelighetsfjerne, men de utspiller seg også i stadig mer lukkede univers.

For fullt utbytte av "X-Men: Days of Future Past" bør du for eksempel ha sett alle de seks andre X-Men-filmene først. Floken av Avengers-relaterte filmer er ikke mindre avskrekkende. Høstens "Avengers: The Age of Ultron" bygger, i tillegg til "The Avengers" (2012), videre på filmene om Iron Man, Thor, Captain America og Hulk.

Heldigvis lages det tegneserier – og tegneseriebaserte filmer – også om helt andre ting. Noen av dem beskriver til og med en verden det går an å kjenne seg igjen i.

"Ghost World" (2001) er en slik film. Den handler dessuten om mennesketyper spesielt tegneserielesere bør kunne identifisere seg med: søkende tenåringer og forknytte, middelaldrende samlere. Filmen er basert på Daniel Clowes' etter hvert klassiske tegneserieroman, og i rollene finner vi blant andre en svært ung Scarlett Johansson. (Hun er i dag selvsagt mer kjent for å spille i "The Avengers".)

"American Splendor" (2003) er noe så sjeldent som en film om en tegneserieskaper. Harvey Pekar var tidlig ute med selvbiografiske serier, og filmen om ham er en oppfinnsom blanding av portrett, adapsjon og lek med forskjellige nivåer av virkelighet. Paul Giamatti glimrer i rollen som lutrygget antihelt.

Også "Persepolis" (2007) er basert på en selvbiografi. Denne handler om Marjane Satrapis oppvekst før og etter den islamske revolusjonen i Iran. I all sin enkle, svart-hvite prakt kan dette godt være den mest kraftfulle tegnefilmen du noen gang vil få se.

Franske "Blå er den varmeste fargen", fjorårets Gullpalme-vinner i Cannes, er nok en selvbiografi. Akkurat som Julie Marohs tegneserieroman er filmen en gripende, sanselig skildring av ung kjærlighet og det å finne sin plass i verden.

I det hele tatt: Tegneserier kan handle om så mangt. Det burde filmene som baserer seg på dem også kunne gjøre.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 24.04.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "Persepolis": Sandrew Metronome Norge

Kommentarer