Fra svart-hvitt til blått

The Black Keys
Turn Blue
(Nonesuch/Warner Music)

TERNINGKAST 4

Fremdeles går det an å høre at dagens The Black Keys er det samme bandet som laget "The Big Come Up" i 2002. Men det blir stadig litt vanskeligere. Der debutalbumet var et rufsete, kantete, harvete stykke garasjerock, er deres åttende en vellydende og sofistikert poprock-plate som ikke vil skremme P4 engang. I årene som ligger mellom de to utgivelsene er da også The Black Keys blitt et av USAs største rockband.

Det er nærliggende å tro at det tette samarbeidet med produsenten Danger Mouse – han bidrar med låtskriving også – har hatt mye å si for utviklingen. Lydbildet på "Turn Blue" har i hvert fall mye til felles med det han tidligere har gitt platene til Gnarls Barkley og Broken Bells. Selv om The Black Keys på papiret er en duo – Dan Auerbach på gitar og vokal, Patrick Carney på trommer – er de her forsterket med både boblende funkbass, surklete orgel og rike korharmonier.

"Turn Blue" er jevnere enn forgjengeren "El Camino" (2011), og flørtingen med melankolsk 70-tallssoul i låter som "Waiting on Words" og "In Our Prime" er tiltalende. Men det er rart med det: Den eneste gangen det høres ut som om Auerbach og Carney virkelig har det gøy, er i rett frem-rockeren "Gotta Get Away".

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 16.05.14
© Roy Søbstad