Mørketid

Lykke Li
I Never Learn
(Atlantic/Warner Music)

TERNINGKAST 5

Etter å ha tilbragt en del tid med Lykke Lis tredje album, føles et gjenhør med hennes to første mildt forvirrende. "Youth Novels" (2008) er lettbent, nærmest naivt. "Wounded Rhymes" (2011) er dypere, men har også en tydeligere dragning mot dansegulvet. Forvarsler om mørket som preger "I Never Learn" finnes knapt på noen av dem.

I intervjuer forteller den svenske indiepopstjernen at hun har slitt de siste årene. Suksessen har kostet i både stress og hjertesorg. Forhåpentligvis er det en trøst at det er blitt god musikk av elendigheten – ni sanger bristeferdige av drama og melankoli, drapert i de fineste melodiene hun har laget til nå.

Singelen "No Rest for the Wicked" er representativ for dramaet: store følelser tonesatt med store refrenger, store akkorder og helt enorme klangflater. Og i den andre enden av spekteret: "Love Me Like I'm Not Made of Stone", med Lykke Li tett inntil mikrofonen og bare en akustisk gitar til selskap, intim og intens på samme tid.

Det kunne blitt for inderlig. Det kunne blitt vondt å lytte til. Men Lykke Lis popøre er for godt til at det skjer. Popmusikk på sitt beste – og "I Never Learn" er popmusikk på sitt beste – er i sin natur oppløftende å lytte til.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 02.05.14
© Roy Søbstad