Wulff i fullformat

Marte Wulff med Kristiansand symfoniorkester
Konsertsalen i Kilden, Kristiansand
14. august 2014

Med nyskrevne sanger og stort orkester utfordrer Marte Wulff både publikum og seg selv.

TERNINGKAST 4

Når pop- og rockartister får det for seg at de skal opptre med symfoniorkester, er det grunn til bekymring. Som oftest har slike prosjekter mer med jåleri enn reelle musikalske ambisjoner å gjøre. Og resultatet blir gjerne deretter. En spurv er fremdeles en spurv selv om den blir spjåket ut med påfuglfjær.

At Marte Wulff i kveld står på scenen med Kristiansand symfoniorkester i ryggen, gir likevel mening. Sangene fra albumet "Utlengsel", som utgjør konsertens fulle repertoar, er skrevet og arrangert med nettopp denne settingen i tankene. Brorparten av innspillingen fant faktisk sted her i Kildens storsal.

Stemningen er fra første stund en helt annen enn på popkonserter flest. Publikum får kveldens program utlevert ved døren og møtes av et KSO i ferd med å stemme opp. Og det er bruken av orkester fremfor de sedvanlige trommene og gitarene som utgjør hele forskjellen. Arrangementene gir Wulffs sanger om lengsel, brudd og selvransakelse et drag av filmmusikk og klassisk Hollywood.

Mest effektfullt er orkesteret i den manende "Kom nå". Sjur Miljeteig bidrar med smakfull trompet i "Tiden & toget" og "Tingene vi gjør", Erik Faber med stemme og popstjernekarisma i "Finne deg igjen". Når hun ikke sitter ved klaveret, står Marte Wulff selv barfot fremst på scenen og synger med klar stemme og sterk innlevelse.

De færreste av Wulffs sanger er det man kan kalle umiddelbare. Som låtskriver har hun en forkjærlighet for kronglete formuleringer med ditto kronglete melodier. Desto mer imponerende er det hvordan hun tilsynelatende uanstrengt turnerer linjer som "Vissheten om at man er den nye, den som ingen vet hvem er/blir betraktelig forsterket av det blottleggende fraværet av trær".

Rent visuelt er det ikke all verden som skjer der borte på scenen, og Wulffs kommunikasjon med salen begrenser seg til en og annen uhøytidelig introduksjon. Noen flere nynnbare refrenger hadde vel strengt tatt heller ikke skadet. De snaut 90 minuttene konserten varer, føles lange nok.

Likevel: Mens andre pop- og rockartister avslører seg selv som noen selvnytende jålebukker når de "går symfonisk", fremstår Marte Wulff tvert i mot som modig. Der står hun, mellom orkesteret og konsertsalen, som en levende utfordring til både publikum og seg selv. Og alt hun har å gjemme seg bak, er sangene sine.

Når hun så lander støtt, skal det et hardt hjerte til for ikke å unne henne den rungende applausen.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 15.08.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Torstein Øen, Fædrelandsvennen