Det er lov å være trist

Torgeir Waldemar
Torgeir Waldemar
(Bolibompa Records/Vestkyst Records)

TERNINGKAST 5

Det kan være mye trøst i trist musikk. Og tristere album enn langspilldebuten til Torgeir Waldemar fra Tønsberg vil du neppe få høre i år.

Musikalsk henter Waldemar det meste fra den amerikanske singer-songwriter-skolen. Ofte kan han minne om Townes Van Zandt – den tristeste låtskriveren av dem alle – men personligheten som dominerer er hans egen. Stemmen er klar og liksom litt skjør, bak seg har han kvinnelig følgevokal, akustiske gitarer og banjo. Alt det andre – orgelet, munnspillet, steelgitaren, den sporadiske perkusjonen – oppleves mindre viktig enn selve klangen fra kirkerommet i Maridalen hvor albumet er spilt inn.

Tekstene hører urgamle folktradisjoner til. I dette universet er liv og død og synd og frelse helt reelle, dagligdagse størrelser. Mer enn én gang er sangenes jeg-person nede på kne, dekket av blod, klar for å ta i mot sin frelser. Torgeir Waldemars kunststykke er at han klarer å skrive og fremføre slikt uten at det blir verken koselig melankoli eller morbid dødsromantikk av det. Snarere synes han å være i kontakt med noe som ikke bare er trist, men også sant, tidløst og veldig vakkert. Det er mye trøst å finne i den golde, dirrende måneskinnsbluesen hans.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 10.10.14
© Roy Søbstad