Mild Neil

Neil Young
Storytone
(Reprise/Warner Music)

TERNINGKAST 4

Ingen skal beskylde Neil Young for latskap. Ingen kan heller si at albumene hans låter likt fra gang til gang. "Storytone" kommer et snaut år etter gitarutskeielsene på "Psychedelic Pill" og bare måneder etter det bisarre coveralbumet "A Letter Home". Og det ligner ikke på noen av dem.

Tre av sangene på "Storytone" høres i stedet ut som om de er hentet fra "This Note's for You", Youngs rhythm and blues-abum fra 1988, og resten minner ikke så lite om "A Man Needs a Maid", det orkestrale sporet på "Harvest" (1972). ("Deluxe"-utgaven kommer dessuten med soloversjoner av samtlige 10 sanger.)

Blueslåtene er av den aller mest oppskriftsmessige typen. Selv ikke en barsk blåserrekke kan redde dem fra å bli traurige. Til gjengjeld er sangene med fullt symfoniorkester vanskelige å motstå: Neil på sitt mildeste og mest nostalgiske, enkle tekster om kvinner og biler, den tynne, sårbare guttestemmen i kontrast til de nesten Disney-aktig søte strykerne.

Bortsett fra miljøprotestvisen "Who's Gonna Stand Up?", er "Storytone" en helt harmløs samling sanger. Men slikt bør en rastløs – og visstnok både nyskilt og nyforelsket – artist kunne unne seg. Og neste album er sikkert rett rundt hjørnet uansett.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 31.10.14
© Roy Søbstad