Ondt blod på Lillehammer


Lilyhammer
Sesong 3
Regi: Simen Alsvik og Øystein Karlsen
Manus: Anne Bjørnstad & Eilif Skodvin, Thomas Solli og Jadranko Mehic

TERNINGKAST 4

New York-mafiosoen Frank Tagliano (Steven Van Zandt) begynner å bli skikkelig integrert i det norske samfunnet. Faktisk har han, etter bare to TV-sesonger, rukket å etablere seg som Gudbrandsdalens egen don.

Og det som i utgangspunktet var en snodig "spin-off" av "The Sopranos", er blitt norsk TVs mest bemerkelsesverdige suksess. Til og med i USA har "Lilyhammer" fått et stort publikum.

Så har da også serien fått et stadig mer internasjonalt tilsnitt. I sesong 3 går det i både forsikringssvindel på Lillehammer, prostitusjon i Oslo og narkotikahandel i Rio de Janeiro. Persongalleriet er dessuten blitt mer og mer eksotisk. I tillegg til de allerede etablerte bygdeharryene, møter vi denne gangen alt fra litauiske menneskehandlere til tibetanske sherpaer.

En annen forandring siden oppstarten, er at "Lilyhammer" knapt kan sies å være en serie for hele familien lenger. I tråd med at handlingen er blitt mer burlesk, er også humoren blitt grovere og volden styggere. Særlig det siste er det vanskelig å se at serien tjener på. Den er, når alt kommer til alt, for en "buskis"-komedie å regne, og i "buskis" blir ikke folk grisebanket med balltre.

Til gjengjeld fremstår "Lilyhammer" mer vellaget nå. Tempoet er høyere og timingen bedre. Dessuten har serieskaperne sluttet å overforklare alt som skjer. Og jo bedre vi blir kjent med de faste karakterene, jo festligere blir det å følge dem.

I det sesongen begynner, er Torgeir (Trond Fausa Aurvåg) fremdeles umiskjennelig Torgeir. Men Roar (Steinar Sagen) skal gifte seg med en brasiliansk skjønnhet og eks-NAV-ansatte Jan (Fridtjov Såheim) har konvertert til islam. Og Frank – som selvsagt har geipen og den gamle "Sopranos"-parykken på plass – blir skutt.

I det hele tatt: Ting bare fortsetter å balle på seg. Og som helhet blir "Lilyhammer" stadig bedre. Nå mangler i grunnen bare litt finjustering av balansen mellom folkelig humor og røffe gangsteropptrinn.

Anmeldelsen er basert på de fire første av i alt åtte episoder.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 29.10.14
© Roy Søbstad

Kommentarer