Jeg fikk ikke plass til verken "The Wolf of Wall Street", "LEGO-filmen", "Guardians of the Galaxy", "Nebraska" eller "Mot naturen". Det kan selvsagt bare bety én ting: at 2014 var et godt filmår. Her er de fem det ble plass til:
1. Inside Llewyn Davis
Frankrike/USA 2013
Regi: Ethan Coen og Joel Coen
Det er en kald februardag i 1961. På The Gaslight Café i New York synger Llewyn Davis en gammel folksang. Det lyder helt betagende vakkert. Men så snart han går av scenen, viser Llewyn seg som en fyr det er vanskelig å elske. Han lever på venner og er alltid ute etter en sofa han kan krasje på. Livet hans er som en av de triste visene han synger. Han faller og reiser seg, faller og reiser seg. Siste vers er første vers en gang til.
"Inside Llewyn Davis" har alt vi forventer fra Joel og Ethan Coen: svart humor, skarp dialog, minneverdige bifigurer, malerisk foto, en gjennomgående mørk og melankolsk tone. For fullt utbytte vil det være en fordel å like amerikansk visesang. Dypere kjennskap til folkmiljøet og Coen-brødrenes filmer vil heller ikke skade. Men egentlig er det nok om man vet å sette pris på god musikk og perfeksjonert filmkunst.
Undertegnede er så heldig å elske alt dette her.
2. Interstellar
USA 2014
Regi: Christopher Nolan
Ormehull, sorte hull, singularitet, romtid: Det står ikke på dimensjonene når Christopher Nolan skal lage science fiction. I "Interstellar" sender han Matthew McConaughey ut i det store intet for å finne en ny hjemplanet til menneskeheten. Vår gamle har vi selv gjort ubeboelig.
Det kanskje flotteste med "Interstellar" er at den tør å forfølge tanker og ideer til sine ytterste, mest absurde konsekvenser. Den er til å bli utmattet av, og man forstår definitivt ikke mer av kvantefysikk etter å ha sett den. Men man forlater kinosalen med den berusende følelsen av å ha hatt en skikkelig filmopplevelse.
3. Only Lovers Left Alive
USA 2013
Regi: Jim Jarmusch
Når den gamle outsider-regissøren Jim Jarmusch skal lage vampyrfilm, er han selvsagt helt uinteressert i alt som har med skrekk å gjøre. Hans vampyrer (Tilda Swinton og Tom Hiddleston) er kanskje blodjunkier, men etter å ha levd i hundrevis av år er de også klokere – og coolere – enn noe vanlig menneske kan håpe på å bli.
"Only Lovers Left Alive" er en hypnotiserende vakker hyllest til de tingene som gjør livet verdt å leve – kunsten og kjærligheten, selvsagt – selv om du så skulle bli flere hundre år gammel. At filmen kun har vært å se på Cinematekene, er en liten skandale.
4. Turist
Sverige 2014
Regi: Ruben Östlund
Den sentrale scenen i "Turist" utspiller seg som følger. En svensk-norsk familie er på ferie i alpene. Når et kontrollert snøskred plutselig ikke virker så kontrollert allikevel, kaster mamma seg instinktivt over barna. Pappa, derimot, tar iPhonen sin og løper alt han kan.
Etterpå sitter familien rystet tilbake. Han som skulle være deres beskytter, har avslørt seg selv som en stor kujon.
Med nådeløs svart humor stiller "Turist" noen virkelig kjipe spørsmål om oss moderne menn – hvem vil vi vise oss å være når den trygge tilværelsen vår slår sprekker? – men såpass får vi jaggu tåle.
5. Boyhood
USA 2014
Regi: Richard Linklater
Da Ellar Coltrane fikk hovedrollen i "Boyhood" i 2002, var han bare seks år gammel. Det spesielle med rollen var at Ellar skulle ha den – på og av – helt til han fylte 18. I filmen ser vi ham vokse fra bollekinnet guttevalp til ung mann foran øynene våre.
"Boyhood" er en fiksjonsfilm som føles så autentisk at den nesten blir uvirkelig. Det er som å se en annens liv passere i revy. Og etter hvert som vi blir kjent med Ellar og familien hans, ser dem utvikle seg og deler gleder og sorger med dem, blir det stadig tydeligere at deres liv egentlig er avspeilinger av våre egne.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 29.12.14
© Roy Søbstad
1. Inside Llewyn Davis
Frankrike/USA 2013
Regi: Ethan Coen og Joel Coen
Det er en kald februardag i 1961. På The Gaslight Café i New York synger Llewyn Davis en gammel folksang. Det lyder helt betagende vakkert. Men så snart han går av scenen, viser Llewyn seg som en fyr det er vanskelig å elske. Han lever på venner og er alltid ute etter en sofa han kan krasje på. Livet hans er som en av de triste visene han synger. Han faller og reiser seg, faller og reiser seg. Siste vers er første vers en gang til.
"Inside Llewyn Davis" har alt vi forventer fra Joel og Ethan Coen: svart humor, skarp dialog, minneverdige bifigurer, malerisk foto, en gjennomgående mørk og melankolsk tone. For fullt utbytte vil det være en fordel å like amerikansk visesang. Dypere kjennskap til folkmiljøet og Coen-brødrenes filmer vil heller ikke skade. Men egentlig er det nok om man vet å sette pris på god musikk og perfeksjonert filmkunst.
Undertegnede er så heldig å elske alt dette her.
2. Interstellar
USA 2014
Regi: Christopher Nolan
Ormehull, sorte hull, singularitet, romtid: Det står ikke på dimensjonene når Christopher Nolan skal lage science fiction. I "Interstellar" sender han Matthew McConaughey ut i det store intet for å finne en ny hjemplanet til menneskeheten. Vår gamle har vi selv gjort ubeboelig.
Det kanskje flotteste med "Interstellar" er at den tør å forfølge tanker og ideer til sine ytterste, mest absurde konsekvenser. Den er til å bli utmattet av, og man forstår definitivt ikke mer av kvantefysikk etter å ha sett den. Men man forlater kinosalen med den berusende følelsen av å ha hatt en skikkelig filmopplevelse.
3. Only Lovers Left Alive
USA 2013
Regi: Jim Jarmusch
Når den gamle outsider-regissøren Jim Jarmusch skal lage vampyrfilm, er han selvsagt helt uinteressert i alt som har med skrekk å gjøre. Hans vampyrer (Tilda Swinton og Tom Hiddleston) er kanskje blodjunkier, men etter å ha levd i hundrevis av år er de også klokere – og coolere – enn noe vanlig menneske kan håpe på å bli.
"Only Lovers Left Alive" er en hypnotiserende vakker hyllest til de tingene som gjør livet verdt å leve – kunsten og kjærligheten, selvsagt – selv om du så skulle bli flere hundre år gammel. At filmen kun har vært å se på Cinematekene, er en liten skandale.
4. Turist
Sverige 2014
Regi: Ruben Östlund
Den sentrale scenen i "Turist" utspiller seg som følger. En svensk-norsk familie er på ferie i alpene. Når et kontrollert snøskred plutselig ikke virker så kontrollert allikevel, kaster mamma seg instinktivt over barna. Pappa, derimot, tar iPhonen sin og løper alt han kan.
Etterpå sitter familien rystet tilbake. Han som skulle være deres beskytter, har avslørt seg selv som en stor kujon.
Med nådeløs svart humor stiller "Turist" noen virkelig kjipe spørsmål om oss moderne menn – hvem vil vi vise oss å være når den trygge tilværelsen vår slår sprekker? – men såpass får vi jaggu tåle.
5. Boyhood
USA 2014
Regi: Richard Linklater
Da Ellar Coltrane fikk hovedrollen i "Boyhood" i 2002, var han bare seks år gammel. Det spesielle med rollen var at Ellar skulle ha den – på og av – helt til han fylte 18. I filmen ser vi ham vokse fra bollekinnet guttevalp til ung mann foran øynene våre.
"Boyhood" er en fiksjonsfilm som føles så autentisk at den nesten blir uvirkelig. Det er som å se en annens liv passere i revy. Og etter hvert som vi blir kjent med Ellar og familien hans, ser dem utvikle seg og deler gleder og sorger med dem, blir det stadig tydeligere at deres liv egentlig er avspeilinger av våre egne.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 29.12.14
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar