onsdag 31. desember 2014

Årets beste album 2014


1. The War on Drugs - Lost in the Dream

Målet til The War on Drugs' Adam Granduciel har lenge vært et alkymistisk oppkok av americana, classic rock og shoegaze. I år bar det frukt i form av årets fineste, rikeste, mest besnærende rockalbum, et Bruce Springsteen kunne ha laget hvis han gikk sammen med My Bloody Valentine.

Mye av gleden ved å lytte til "Lost in the Dream" ligger i å oppdage stadig nye nyanser i alle lagene av lyd. Når en repetitiv, trommemaskindrevet låt plutselig endrer karakter med en ny akkord eller et "who-ooo!" fra Granduciel, er det like vakkert som synet av vårsolen i det den endelig bryter gjennom skydekket.


2. Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

Det kan være mye trøst i trist musikk. Og tristere album enn debuten til norske Torgeir Waldemar kom ikke ut i år.

Han skriver låter som en Townes Van Zandt og tekster som hører urgamle folktradisjoner til. I dette universet er liv og død og synd og frelse helt reelle størrelser. Mer enn én gang er sangenes jeg-person nede på kne, klar for å ta i mot sin frelser.

Og slikt Waldemar fremfører helt uten å henfalle til morbid dødsromantikk. Mannen synes å være i kontakt med noe som er like tidløst og sant som det er vakkert. Det er mye trøst å finne i den golde, dirrende måneskinnsbluesen hans.


3. Otis Gibbs - Souvenirs of a Misspent Youth

2014 har vært et godt år for americana i alle sine former. Jeg kunne ha valgt en Sturgill Simpson, en Robert Ellis eller en Rosanne Cash, men går for den mindre kjente Otis Gibbs.

Gibbs er en historieforteller av tidløst format. Med banjo på fanget, et skjevt smil i skjegget og et stort hjerte bankende under flanellskjorten, skriver han seg rett inn i den humanistiske tradisjonen etter kjemper som Woody Guthrie og Kris Kristofferson.

Hvis Johnny Cash fremdeles hadde vært i live, er jeg nesten sikker på at han ville ha plukket noen Otis Gibbs-sanger til sitt neste "American Recordings"-album.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 30.12.14
© Roy Søbstad

tirsdag 30. desember 2014

Årets beste filmer 2014

Jeg fikk ikke plass til verken "The Wolf of Wall Street", "LEGO-filmen", "Guardians of the Galaxy", "Nebraska" eller "Mot naturen". Det kan selvsagt bare bety én ting: at 2014 var et godt filmår. Her er de fem det ble plass til:


1. Inside Llewyn Davis
Frankrike/USA 2013
Regi: Ethan Coen og Joel Coen

Det er en kald februardag i 1961. På The Gaslight Café i New York synger Llewyn Davis en gammel folksang. Det lyder helt betagende vakkert. Men så snart han går av scenen, viser Llewyn seg som en fyr det er vanskelig å elske. Han lever på venner og er alltid ute etter en sofa han kan krasje på. Livet hans er som en av de triste visene han synger. Han faller og reiser seg, faller og reiser seg. Siste vers er første vers en gang til.

"Inside Llewyn Davis" har alt vi forventer fra Joel og Ethan Coen: svart humor, skarp dialog, minneverdige bifigurer, malerisk foto, en gjennomgående mørk og melankolsk tone. For fullt utbytte vil det være en fordel å like amerikansk visesang. Dypere kjennskap til folkmiljøet og Coen-brødrenes filmer vil heller ikke skade. Men egentlig er det nok om man vet å sette pris på god musikk og perfeksjonert filmkunst.

Undertegnede er så heldig å elske alt dette her.


2. Interstellar
USA 2014
Regi: Christopher Nolan

Ormehull, sorte hull, singularitet, romtid: Det står ikke på dimensjonene når Christopher Nolan skal lage science fiction. I "Interstellar" sender han Matthew McConaughey ut i det store intet for å finne en ny hjemplanet til menneskeheten. Vår gamle har vi selv gjort ubeboelig.

Det kanskje flotteste med "Interstellar" er at den tør å forfølge tanker og ideer til sine ytterste, mest absurde konsekvenser. Den er til å bli utmattet av, og man forstår definitivt ikke mer av kvantefysikk etter å ha sett den. Men man forlater kinosalen med den berusende følelsen av å ha hatt en skikkelig filmopplevelse.


3. Only Lovers Left Alive
USA 2013
Regi: Jim Jarmusch

Når den gamle outsider-regissøren Jim Jarmusch skal lage vampyrfilm, er han selvsagt helt uinteressert i alt som har med skrekk å gjøre. Hans vampyrer (Tilda Swinton og Tom Hiddleston) er kanskje blodjunkier, men etter å ha levd i hundrevis av år er de også klokere – og coolere – enn noe vanlig menneske kan håpe på å bli.

"Only Lovers Left Alive" er en hypnotiserende vakker hyllest til de tingene som gjør livet verdt å leve – kunsten og kjærligheten, selvsagt – selv om du så skulle bli flere hundre år gammel. At filmen kun har vært å se på Cinematekene, er en liten skandale.


4. Turist
Sverige 2014
Regi: Ruben Östlund

Den sentrale scenen i "Turist" utspiller seg som følger. En svensk-norsk familie er på ferie i alpene. Når et kontrollert snøskred plutselig ikke virker så kontrollert allikevel, kaster mamma seg instinktivt over barna. Pappa, derimot, tar iPhonen sin og løper alt han kan.

Etterpå sitter familien rystet tilbake. Han som skulle være deres beskytter, har avslørt seg selv som en stor kujon.

Med nådeløs svart humor stiller "Turist" noen virkelig kjipe spørsmål om oss moderne menn – hvem vil vi vise oss å være når den trygge tilværelsen vår slår sprekker? – men såpass får vi jaggu tåle.


5. Boyhood
USA 2014
Regi: Richard Linklater

Da Ellar Coltrane fikk hovedrollen i "Boyhood" i 2002, var han bare seks år gammel. Det spesielle med rollen var at Ellar skulle ha den – på og av – helt til han fylte 18. I filmen ser vi ham vokse fra bollekinnet guttevalp til ung mann foran øynene våre.

"Boyhood" er en fiksjonsfilm som føles så autentisk at den nesten blir uvirkelig. Det er som å se en annens liv passere i revy. Og etter hvert som vi blir kjent med Ellar og familien hans, ser dem utvikle seg og deler gleder og sorger med dem, blir det stadig tydeligere at deres liv egentlig er avspeilinger av våre egne.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 29.12.14
© Roy Søbstad

mandag 29. desember 2014

Fucking Paris


Girlhood
Frankrike 2014
Originaltittel: Bande de Filles
Regi og manus: Céline Sciamma
Skuespillere: Karidja Toure, Assa Sylla, Lindsay Karamoh, Marietou Toure, Idrissa Diabate, Simina Soumare, Cyril Mendy, Djibril Gueye
Aldersgrense: 11 år
Egnethet: Ungdom/Voksen

TERNINGKAST 5

16 år gamle Marieme lever i en av Paris' nedslitte, grå forsteder. Hun har en skummel storebror, to småsøstre hun føler stor omsorg for og en mor som alltid må jobbe for å få det hele til å gå rundt. Når Marieme ikke kommer inn på videregående, begynner hun å henge med en småkriminell jentegjeng. Snart ser vi henne forvandle seg fra forsagt fjortis til tøff byvanker.

Filmens problemstillinger er allmenngyldige. Det handler om å vokse opp og finne sin vei i livet. Men her er alt satt på spissen: For Marieme – spilt med utsøkt følsomhet og troverdighet av ukjente Karidja Toure – står valget mellom giftemål og vaskejobb eller prostitusjon og dopdealing. Ingen av transformasjonene hun går gjennom kan fjerne det sørgmodige uttrykket i øynene hennes.

"Girlhood" er en alvorlig film, men dyster blir den likevel aldri. Den minner vel så mye om "Fucking Åmål" som om "La Haine". Noen sekvenser – som når gjengen danser til Rihanna – nærmest syder av pur, magisk ungdom. Andre er intime, ettertenksomme og svært bevegende. Og ingenting føles noen gang skrevet eller spilt. Det er som om et kamera bare er blitt droppet ned blant noen ekte, spill levende mennesker og lar oss oppleve alt de opplever.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 24.12.14
© Roy Søbstad

søndag 28. desember 2014

Sine egne håpløse sjefer


Horrible Bosses 2
USA 2014
Regi: Sean Anders
Skuespillere: Jason Sudeikis, Jason Bateman, Charlie Day, Jennifer Aniston, Chris Pine, Christoph Waltz, Kevin Spacey, Jamie Foxx
Manus: John Francis Daley, Jonathan M. Goldstein
Musikk: Christopher Lennertz
Aldersgrense: 11 år
Egnethet: Ungdom/Voksen

TERNINGKAST 3

Etter å ha kvittet seg med sjefene sine i den forrige filmen, har dustemiklene Dale (Charlie Day), Kurt (Jason Sudeikis) og Nick (Jason Bateman) – sistnevnte marginalt mindre dustemiklete enn de to andre – nå startet for seg selv. De er blitt sine egne håpløse sjefer. Men forretningslivet er tøft, og på rekordtid har gjengen satt seg en halv million dollar i gjeld. Og igjen ser de kun én vei ut av knipen: kriminalitet.

Det finnes tilløp til satire i begynnelsen av "Horrible Bosses 2" – "Den amerikanske drømmen blir produsert i Kina nå," som en upålitelig businesstype sier – men dessverre tar den ikke mål av seg til å bli noe mer enn en tøvete og nokså vulgær kriminalkomedie. Sløser bort store mengder stjernekraft, gjør den også. Både Kevin Spacey, Christoph Waltz og Jamie Foxx – Oscar-vinnere alle som en – dukker opp i roller som føles alt for små for dem.

Til oppfølger å være, er dette likevel ikke helt galt. Det er fremdeles festlig å se Jennifer Aniston som seksuelt aggressiv tannlege. Og når Sudeikis, Day og Bateman får overgå hverandre i ulogiske resonnementer og dårlige ideer, er det morsomt nok til at man for en stakket stund glemmer filmens mer anstrengte partier.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 24.12.14
© Roy Søbstad

lørdag 27. desember 2014

Eventyr i pastell, plast og plysj


Tingeling og legenden om Drømmebeistet
USA 2014
Originaltittel: Tinker Bell and the Legend of the NeverBeast
Regi: Steve Loter
Norske stemmer: Tiril Heide-Steen, Charlotte Rebtun Andresen, Malin Pettersen, Christel Marie Blunck, Heidi Sandbukten, Katrine Blomstrand, Unn Vibeke Hol, Kristin Jess Rodin, Mari Kjølstad, Kristian Larsen
Aldersgrense: 7 år
Egnethet: Barn

TERNINGKAST 4

I denne syvende dataanimerte filmen om Tingeling og de små, bevingede venninnene hennes er det Fie som har hovedrollen. Hun er den nysjerrige og impulsive i gjengen, og på en av sine ekspedisjoner kommer hun over et digert pelsbeist i en hule. Fie blir raskt venner med vesenet, men sliter med å overbevise de andre om at det ikke er farlig. For hva skal egentlig de steintårnene Drømmebeistet bygger være godt for?

Verken historie- eller animasjonsmessig tar "Tingeling og legenden om Drømmebeistet" mål av seg til å konkurrere med de virkelig påkostede Disney-produksjonene. Feenes hjem, Drømmehagen, er lite annet enn en pastellfarget lysning i skogen. Dyrene ser ut som om de er laget av plysj og feene minner mest av alt om plastikkdukker. Det vil neppe forhindre målgruppen – jenter som ennå ikke har nådd tenårene – fra å identifisere seg med dem.

Og med en spilletid på bare litt over en time er "Tingeling og legenden om Drømmebeistet" ingenting om ikke effektivt fortalt. Den er akkurat passe morsom, akkurat passe spennende og akkurat passe forutsigbar. Moralen er også grei: Man skal stole på hjertet sitt og ikke dømme noen bare fordi de har skumle tenner og lysende, grønne øyne.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 24.12.14
© Roy Søbstad

fredag 26. desember 2014

Stolthet og fordom


Pride
Storbritannia 2014
Regi: Matthew Warchus
Skuespillere: Bill Nighy, Dominic West, Paddy Considine, Andrew Scott, Imelda Staunton, George MacKay, Joseph Gilgun, Ben Schnetzer, Chris Overton, Faye Marsay, Freddie Fox, Jessica Gunning, Joshua Hill, Lisa Palfrey, Liz White, Monica Dolan, Menna Trussler
Manus: Stephen Beresford
Musikk: Christopher Nightingale
Aldersgrense: 7 år
Egnethet: Ungdom/Voksen

TERNINGKAST 5

En "feelgood"-film om homoaktivisme og gruvearbeiderstreiker i det tidlige 80-tallets deprimerende England, kan kanskje høres ut som en umulighet. Men er det noe engelskmennene er flinke til, er det å lage varme, morsomme filmer med klassebevissthet. Tenk bare på "I blanke messingen" (1997) eller "Billy Elliot" (2000). "Pride" er en ny slik.

I 1984 sto mange britiske småsamfunn i fare for å bli rasert av Margaret Thatchers brutale økonomiske politikk og regelrette krig mot fagforeningene. Og mens streikene raste som verst, bestemte en gruppe London-homser seg – og dette er ikke oppdiktet – for å vise sin solidaritet med Wales' hardt prøvede gruvearbeidere. By møtte land, fordommer møtte fordommer og flere møtte seg selv i døren.

Rollelisten domineres av kjente ansikter. Og spesielt Bill Nighy ("Love Actually") og Dominic West ("The Wire") – i rollene som henholdsvis aldrende gruvearbeider og flamboyant homse – er de rene nytelser å se. Men dette er en film med mange gleder å by på, alle betydelige. Den er troverdig som tidsbilde, fornøyelig som komedie og gripende som drama. Dessuten er den noe så sjeldent som en genuint inspirerende budskapsfilm.

Denne vil du få lyst til å se igjen.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 24.12.14
© Roy Søbstad

torsdag 25. desember 2014

Mor og barn og livet


Mamma
Canada 2014
Originaltittel: Mommy
Regi og manus: Xavier Dolan
Skuespillere: Anne Dorval, Suzanne Clement, Antoine Olivier Pilon, Patrick Huard, Alexandre Goyette, Michele Lituac, Viviane Pacal, Nathalie Hamel-Roy
Musikk: Noia
Aldersgrense: 15 år
Egnethet: Ungdom/Voksen

TERNINGKAST 5

Når institusjonen han bor på ikke lenger vil ha ham, tar Diane med seg sønnen Steve hjem. Steve er 15, har ADHD og får noen ganger voldsomme raseriutbrudd. Diane er i 40-årene, litt harry og strengt tatt ikke veldig mye mer moden enn guttungen. Å si at de to får en turbulent hverdag sammen, er ikke å ta for hardt i.

Det første man legger merke til er at "Mamma" ikke fyller mer enn drøyt halve kinolerretet. Filmen har et tilnærmet firkantet bildeformat, et som får det til å se ut som om Diane og Steve lever innestengt i en boks. Men når de først har en lykkelig stund, åpner bildet seg opp til deilig, befriende widescreen. Det gir et kick å se.

Den unge fransk-canadiske regissøren Xavier Dolan ("Tom at the Farm", 2013) benytter seg fritt av ulike filmatiske grep – høy musikk, slow motion, håndholdt kamera – for å få frem de reaksjonene han er ute etter. Kombinert med fremragende skuespill, gjør dette "Mamma" til en sjeldent intens filmopplevelse. Undertegnede vet ikke stort om hvordan det er å leve med et utagerende ADHD-barn, men tror på at det kan være omtrent slik Dolan beskriver det: morsomt, skremmende og hjerteskjærende om hverandre.

"Mamma" er en film som gjør inntrykk.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 24.12.14
© Roy Søbstad

onsdag 24. desember 2014

Årets julehefter 2014


Flåklypa
Av Haakon W. Isachsen og Henrik Rehr
(Egmont)

TERNINGKAST 5

Det er ikke lett å gjengi handlingen i det som må være årets mest forseggjorte, oppfinnsomme og overskuddspregede julehefte. La oss bare si at har noe med Solan Gundersen, Pave Frans, Rudolf Blodstrupmoen, John Fredriksen, grunnlovsjubileet og servietten Jesus brukte under nattverden å gjøre. Og at veien fra Vatikanet til Alvdal er kortere enn man skulle tro. Denne spinnville historien ville Kjell Aukrust ha humret godt av.


Donald: Helt på vidda
Av Knut Nærum, Tormod Løkling og Arild Midthun
(Egmont)

TERNINGKAST 5

Gimmicken med å sende Donald og guttene til Finnmarksvidda virker muligens ikke like pirrende som den ville ha gjort for noen år siden. Ingen vil likevel bli skuffet over dette femte julealbumet fra trioen Nærum, Løkling og Midthun. Godt håndverk kombinert med donaldistisk fingerspissfølelse og tidsriktige referanser: Moderne Donald-serier blir ikke bedre enn dette.


Carl Barks' jul
Av Carl Barks
(Egmont)

TERNINGKAST 5

At dette heftet har navn etter en serieskaper og ikke en seriefigur, gir mening: Carl Barks står i en særstilling. Hans uforlignelige fortellinger lever videre mens de fleste andres blir glemt. Årets hefte går for noen av Barks' mindre kjente julerelaterte Donald-historier – "Skøyteløpet", "En kamel er den beste gave", "Nissen på stormbesøk" – men alle har den samme lette, tidløse kvaliteten som de kanoniserte klassikerne.


Rocky
Av Martin Kellerman
(Bestselgerforlaget)

TERNINGKAST 5

Side opp og side ned med syting, klaging og kyniske betraktninger: Rocky er seg selv lik, også til jul. Det verste er at serien 16 år etter oppstarten fremdeles er like morsom. Alt ligger i dialogen. Mens vi ute i virkelighetens verden må stotre oss frem til hver ynkelige stavelse, spyr Rocky og vennene hans ut en evig strøm av giftige gullkorn. Årets hefte består kun av splitter nye, tidligere uutgitte striper.


Knerten
Av Dag E. Kolstad og og Henrik Rehr
(Egmont)

TERNINGKAST 4

Det skulle tatt seg ut om ikke også de minste fikk noen nylagde tegneserier til jul. Disse fem korte, konfliktfrie Knerten og Lillebror-historiene blir aldri verken kjempespennende eller kjempemorsomme. Men på sitt lett gammelmodige vis er de unektelig ganske koselige. Tegningene til danske Henrik Rehr, som også står bak årets Flåklypa-hefte, er dessuten både fine og detaljrike.


Mormor og de åtte ungene
Av Hanne Innsedt og Hans Jørgen Sandnes
(Egmont)

TERNINGKAST 4

Mens seriene i Knerten-heftet er helt nye, er Mormor og de åtte ungene basert på Anne-Cath. Vestlys egne historier. De fleste vil kjenne dem igjen: Mormor bruker opp alle pengene sine på en hjulvisp, Mads og Mona står på for å skaffe julepresanger til hele familien. Tegningene til Hans Jørgen Sandnes er ingen erstatning for Vestlys fortellerstemme – den koseligste av dem alle! – men det de mangler av varme, tar de igjen i lettfattelighet. Også de ganske små vil kunne følge handlingen.


Lunch
Av Børge Lund
(Egmont)

TERNINGKAST 4

De siste årenes beste norske stripeserie fortsetter sin sosiologiske utforskning av livet i kontorlandskapet. I tillegg til de sedvanlige opptrykkene, får vi denne gangen seks nytegnede sider om julegaveutveksling blant kolleger. Alle som har vært innom det private næringsliv vil humre gjenkjennende. Men det samme kan sies om Lunch som om flere av de andre heftene: 55,90 føles stivt for kvarteret det tar å lese alt sammen.


Asterix & Obelix: Bestevenner
Av René Goscinny og Albert Uderzo
(Egmont)

TERNINGKAST 4

Asterix-albumene fra 70-tallet er blant de mest formfullendte tegneseriene som finnes. Å klippe sammen små sekvenser fra dem, slik man har gjort her, er derfor en betenkelig sak. Den røde tråden er vennskapet mellom Asterix og Obelix, og mange av snuttene er veldig søte, dialogen full av gullkorn og tegningene gjennomgående fantastiske. Men mest av alt får man lyst til å lese originalalbumene om igjen.


Ingeniør Knut Berg
Av Vigleik Vikli og Ronald Stone
(Fonna forlag)

TERNINGKAST 4

Dette må være det absolutt mest kuriøse innslaget på juleheftemarkedet: en (ny)norsk science fiction-serie laget på tidlig 40-tall. Den staute, blonde, veldig Lyn Gordon-aktige ingeniør Berg er her på eventyr blant maharadjaer og krigerprinsesser i det ville østen. Gammeldags i formen som serien er, vil den nok stort sett ha appell til nostalgikere. De vil til gjengjeld storkose seg.


Knoll og Tott
Av Harold H. Knerr
(Egmont)

TERNINGKAST 4

Det er et mystisk samfunn som skildres i denne julehefte-klassikeren. Noen stakkars øyboere blir terrorisert av to små anarkister ved navn Knoll og Tott. Det er aldri fred å få. Alt er bare kaos hele tiden. Likevel er det ingen som flytter fra øya eller noen utenfra som griper inn. Kanskje blir alle holdt fanget av ukjente krefter, dømt til å plage hverandre til evig tid? Det er egentlig ganske uhyggelig, det hele.


Nr. 91 Stomperud
Av Håkon Aasnes
(Egmont)

TERNINGKAST 4

Det første av årets to Stomperud-hefter er det tradisjonelle av dem. Veteranen Håkon Aasnes har kommet opp med en og annen ny vri – Petra er gifteklar, mor Stomperud blir med ut på øvelse, kjendiskokk Hellstrøm dukker opp i en birolle – men strengt tatt er alt akkurat som det alltid har vært. Men når vi i år får en fornyet Stomperud i et eget hefte, føles det ikke riktig å forlange mer enn en lun, passe forutsigbar lesestund.


Stomperud på eventyr
Av Terje Nordberg og Magne Taraldsen
(Egmont)

TERNINGKAST 4

Med hovedhandlingen lagt til Karl den tolvtes tid, et høyere tempo og et mer moderne formspråk – teksten er her plassert i rutene i stedet for under – må dette forsøket på å oppdatere en gammel juletraver sies å være nokså vellykket. Litt særpreg er riktig nok blitt borte på veien – Stomperud kommer seg ikke hjem til jul! – og tegner Taraldsen later til å ha fått det vel travelt mot slutten.


Vangsgutane
Av Sverre Årnes og Ivan Andreassen, Leif Halse og Jens R. Nilssen
(Fonna forlag)

TERNINGKAST 4

Også i år kommer Vangsgutanes hefte med to historier. Den første, skrevet av Sverre Årnes og tegnet av Ivan Andreassen, er nylaget. Den andre, skrevet av Leif Halse og tegnet av Jens R. Nilssen, er et litt grumsete opptrykk fra 1950. Seriene er svært forskjellige i uttrykket, men begge byr på levende, passe romantiserte skildringer av et for lengst forgangent bondeliv.


Varg Veum: Spor i snø
Av Gunnar Staalesen, Arild Wærness og Mike Collins
(Egmont)

TERNINGKAST 3

Bergens mest forsofne privatdetektiv har etter hvert en lengre karriere som seriefigur også. Og det gjør seg med litt krim blant alle humorheftene. Denne gangen roter Veum seg opp i en historie om bortkomne sønner, nynazister og julenisser. Intrigen er enkel, tonen lettbent og tegningene rufsete på grensen til det skjødesløse. Men serien rekker i det minste ikke å bli kjedelig.


Pondus
Av Frode Øverli
(Egmont)

TERNINGKAST 3

Det føles ugreit å si det, men det begynner å bli noen år siden Frode Øverli var på topp. Nå drøvtygger han stort sett på gamle ideer og gammelt stoff. Og denne utgivelsen gjør ingenting for å rette opp inntrykket. Der Pondus-juleheftene pleide å komme med lange spesialtegnede historier, får vi her kun et gjerrig utvalg striper alle har lest før. En gang var Pondus Norges morsomste og rauseste tegneserie. Det skal vel ikke ende slik?


Nemi
Av Lise Myhre
(Egmont)

TERNINGKAST 3

Vår nest mest populære stripeserie er og blir en ujevn fornøyelse. Lise Myhre er en flink tegner når hun bare vil, men alt for ofte nøyer hun seg med enkle løsninger. Like så kan vitsene hennes være både riktig festlige og direkte billige. Sju sider i årets hefte fylles opp av illustrerte dikt og sitater. Nemis egen filosofering – hedonisten er med årene blitt stadig mer ettertenksom – hever seg sjelden over det snusfornuftige.


Tommy og Tigern
Av Bill Watterson
(Egmont)

TERNINGKAST 3

Det er vel ingen som ikke liker Tommy og Tigern. Og 20 år etter at Bill Watterson sluttet å lage serien, har den – varm, vittig og veltegnet som den er – for lengst fått klassikerstatus. Men å stadig samle tilfeldige striper i billig utseende hefter som dette, burde være under en klassikers verdighet. Watterson hadde integritet. Det har åpenbart ikke forlaget hans. De to biseriene, Alice og Bar bikkje, er helt OK.


Tom og Jerry
Av Oscar Martin
(Egmont)

TERNINGKAST 3

Tom og Jerry vil alltid gjøre seg best som tegnefilm. Spanske Oscar Martin er en superproff tegner – veldig flink til å gjenskape tegnefilmenes dynamiske, elastiske formspråk – men energinivået på papiret kan aldri matche det på skjermen. Katt og mus løper og løper, men kommer aldri noe sted. Og Tom og Jerrys julehefte er like fort glemt som det er lest.


Snøfte Smith
Av Fred Lasswell
(Egmont)

TERNINGKAST 3

Snøfte Smith er en av de tegneseriene som antakelig bare blir lest til jul og bare fordi det er tradisjon. Dette til tross for at den er fullstendig blottet for juletematikk. Her handler det i stedet om fyll og ugagn blant fattigfolk i de mest grisgrendte deler av Sambandsstatene. Serien har en viss rufsete sjarm, men det morsomste med den er hvor galopperende politisk ukorrekte disse stripene fra rundt 1970 fremstår i dag.


Donald Duck Fantasy
Av Marco Rota og andre
(Egmont)

TERNINGKAST 3

Både tittel og omslagsillustrasjon signaliserer på aller sterkeste vis at dette er et hefte fylt av fantasy-historier. Skuffelsen kommer når det viser seg å bare inneholde vage hint til det fantastiske. Og, nei, tryllekunster kan ikke regnes som fantasy. Selv om Marco Rota-serien som fyller halve heftet er Barks-inspirert Donald av godt merke, sitter man igjen og føler seg litt lurt.


Billy
Av Mort Walker
(Egmont)

TERNINGKAST 2

Billy har nå vært inne til militærtjeneste i 54 år, og det er absolutt ingenting igjen å fortelle om livet i Sumpleiren. Der er de stakkars soldatene fanget i en tragisk, evigvarende loop. Alt de kan gjøre, er å bekrefte at de er de samme gamle: Billy er lat, Sjanten er hissig og glupsk, Billy er lat, Sjanten er hissig og glupsk. Billys julehefte for 2014 er 34 sider med langhalm illustrert på aller mest skjematiske vis.


Pusur
Av Jim Davis
(Egmont)

TERNINGKAST 1

Er det virkelig noen som leser – for ikke å si: ler av – Pusur i 2014? Dette 80-tallsfenomenet må være verdens mest giddalause tegneserie. I over 35 år har Team Jim Davis resirkulert de samme tørre vitsene og sjarmløse tegningene. Hvis du kommer i julestemning av å lese om dette motbydelige kattekreket og idioten som eier ham, må det være fordi du forveksler julestemning med oppgitthet og irritasjon.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 23.12.14
© Roy Søbstad

tirsdag 23. desember 2014

Gjenoppstandelsen


D'Angelo and The Vanguard
Black Messiah
(RCA/Sony)

TERNINGKAST 5

Det har lenge sett ut som om D'Angelo skulle lide Sly Stones skjebne: en kort periode med kunstnerisk og kommersiell suksess fulgt av mannsaldre i kreativt og personlig mørke. Slik Sly hadde gjort 30 år tidligere, redefinerte D'Angelo svart musikk på begynnelsen av 2000-tallet. Holdt en sagnomsust konsert på Quart, gjorde han også. Men i stedet for en lysende fremtid, ble revolusjonen fulgt av langvarig, foruroligende stillhet.

Først denne uken – etter nærmere 15 år og nesten uten forvarsel – kom D'Angelos tredje album. Og bare galninger kan ha trodd at det skulle bli så godt som dette. "Black Messiah" tar opp tråden akkurat der "Voodoo" slapp den i 2000: tekster om sex, politikk og religion satt til musikk som er supertight, men laidback, like minimalistisk som kompleks, alltid, alltid med en uimotståelig groove i bunnen. D'Angelos redefinerer ikke lenger noe som helst, men han er fremdeles pur, funky, livsbejaende klasse.

Bare historien kan avgjøre om "Black Messiah" vil bli husket som noe mer enn et fullstendig overrumplende comeback. Men sånn føles det akkurat nå. Og det vi uten videre kan slå fast, er at D'Angelo har klart det Sly Stone aldri gjorde: å komme tilbake.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 19.12.14
© Roy Søbstad

mandag 22. desember 2014

Ikke så mild Moses


Exodus: Gods and Kings
USA 2014
Regi: Ridley Scott
Skuespillere: Christian Bale, Joel Edgerton, Aaron Paul, John Turturro, Sigourney Weaver, Ben Kingsley, Hiam Abbass, Indira Varma, María Valverde
Manus: Adam Cooper, Bill Collage, Steven Zaillian
Aldersgrense: 15 år
Egnethet: Ungdom/Voksen

TERNINGKAST 4

Det er selvsagt litt sus over det når Ridley Scott tar for seg selveste beretningen om Moses. Og "Exodus: Gods and Kings" blir bedre jo mer episk og visuelt ekstravagant regissøren bak "Gladiator" (2000) tillater seg å være. Det er når kamera sveiper over kjempende armeer eller tusenvis av slaver i arbeid, at kloen hans virkelig kommer til sin rett. Og selv uttrykket "bibelske proporsjoner" blir fattig for å beskrive den klimaktiske kryssingen av Rødehavet. Hver eneste CGI-animatør i Hollywood må ha vært involvert.

At "Exodus: Gods and Kings" har mer klasse enn det jevne "sverd og sandal"-eventyr, sier seg kanskje selv. Den er også mer vellykket enn "Noah", årets andre gigantomane bibelepos. Men selv om vi vet hvordan det kommer til å ende – havet skal dele seg og Moses skal føre hebreerne tilbake til Kanaan – bruker Scott de fleste av filmens 150 minutter til å skildre maktspillet mellom Moses (Christian Bale) og hans farao-stebror Ramses (Joel Edgerton). Hvert visuelle gys vi får, må betales for i store doser seigt, svulstig melodrama.

"Exodus: Gods and Kings" skal være både eventyr, historisk drama og bibelfortelling, og føles ikke 100 prosent tilfredsstillende som noen av delene.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 18.12.14
© Roy Søbstad

søndag 21. desember 2014

Filmblogg: Ikke kall meg fanboy, fanboy!


Kall meg gjerne en nerd, men noen fanboy er jeg ikke.

Fanboys er – i tilfelle du skulle lure – sånne som er veldig, veldig, veldig opptatt av et eller annet populærkulturelt fenomen.

Og akkurat nå er det gode tider for alle verdens fanboys. Den siste "Hobbiten"-filmen har nettopp hatt premiere. Trailerne til de nye "Star Wars"-, "Jurassic Park"- og "Terminator"-filmene ble nylig sluppet. James Bond nr. 24 er annonsert. En hel skokk nye superheltfilmer er på gang. Det koker ute på nettet.

Og jeg sliter med å forstå entusiasmen.

Jeg forstår ikke folk som legger seg i sovepose utenfor kinoen. Jeg forstår ikke folk som samler på plastleker fra filmer. Jeg forstår ikke folk som kler seg ut som favorittkarakterene sine. Jeg forstår rett og slett ikke at noen kan opparbeide så sterke følelser for en merkevare.

Og dette er til tross for at jeg burde være selve prototypen på en fanboy. Å skrive om film og musikk er mye mer enn bare en jobb for meg. Også på fritiden bruker jeg skremmende mye tid til å se filmer og høre på musikk. Og når jeg ikke ser filmer eller hører på musikk, leser og snakker jeg om film og musikk. Som om ikke det var nok, har jeg også laget tegneserier i mange år.

Men jeg føler ingen lojalitet til filmer bare fordi de deler navn og elementer med andre filmer.

Jeg likte den første "The Matrix"-filmen veldig godt, men orket aldri å se toeren ferdig. Jeg har hatt et forhold til de originale "Star Wars"-filmene siden 80-tallet, men husker ingenting av de tre som kom for 10–15 år siden. "Ringenes herre"-trilogien var et feiende flott eventyr jeg hadde mye glede av, men en trilogi til er mer enn jeg – ahem! – orker. Jeg har telt på fingrene og funnet ut at livet er for kort.

Det jeg liker – det jeg virkelig, virkelig liker – er filmer som gir meg en opplevelse, som forteller meg noe jeg ikke visste fra før, som får meg til å forstå noe jeg ikke har forstått før, som gjør at jeg forstår andre mennesker bedre, som gjør at jeg forstår meg selv bedre, som til syvende og sist gjør meg til en bedre person. Og jeg kimser selvsagt heller ikke av filmer som ganske enkelt får meg til å le eller gråte.

Bare fortell meg en god historie. Hvem eller hva den handler om, spiller egentlig ingen rolle.

Jeg forstår ikke hva fanboys er ute etter, men tror det må være noe annet.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 18.12.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "Hobbiten: Femhærslaget": SF Norge AS

mandag 15. desember 2014

Zappa på Toten


Ronni Le Tekrø
Mein Ampf
(Zuper/Playground)

TERNINGKAST 4

Nei, det låter ikke som TNT. Man kjenner igjen Ronni Le Tekrø på de eksplosive gitarsololøpene, men ellers går tankene til Bowie, Zappa og prog fra den mer poppete enden av skalaen. Kort sagt: Ortodokse tilhengere av 80-tallshardrock bør nærme seg Tekrøs første soloalbum med forsiktighet.

Det har vel alltid vært ganske åpenbart at Tekrø er en musikkelsker med langt mer å spille på enn moderbandet har gitt ham muligheten til å vise. La gå at han har sine vokale begrensninger, la gå at disse komposisjonene ikke er all verden – det skal godt gjøres å ikke bli i litt bedre humør av å høre ham slå seg løs der hjemme i studioet på Toten.

"Mein Ampf" er lyden av en mann som, helt bokstavelig talt, er i sin egen verden. Det går i stuntgitar og synther, autotune og selvironi. Og ingenting er noen gang i nærheten av å låte tidsriktig. Tekrøs idé om en poplåt høres ut som noe Rush kunne ha spilt inn på kødd i 1983.

Men nettopp der ligger også sjarmen med dette albumet. Det er eksentrisk og smakløst og briljant om hverandre, og det er aldri noen tvil om at det er laget kun for å tilfredsstille én eneste mann: Rolf Ågrim Tekrø. Og ære være ham for det.

Dessuten må jo tittelen være årets.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 12.12.14
© Roy Søbstad

torsdag 11. desember 2014

Bedrøvet jul


Mark Kozelek
Sings Christmas Carols
(Caldo Verde Records)

TERNINGKAST 3

Det er litt av et år han har hatt, Mark Kozelek. Det begynte bra – med mye velfortjent ros til Sun Kil Moon-albumet "Benji" – men ble snart trøblete. Ikke bare dro han i gang årets store indie-feide da han la seg ut med The War on Drugs, men han har også brukt mye tid på å skjelle ut sitt eget publikum. Kanskje er dette julealbumet ment å fungere som en slags forsoning?

Det minimalistiske uttrykket på "Sings Christmas Carols" – stort sett fingerplukkede nylonstrenger og bedrøvet stemme – er Kozelek akkurat slik vi kjenner ham. Men der den intime formen ga ekstra nerve til de personlige sangene på "Benji", ribber den her noen fine gamle sanger for det samme. Dette er et julealbum nærmest fritt for julestemning.

Helt uten verdi er det likevel ikke. Korarrangementene til "O Come All ye Faithful" og "God Rest Ye Merry, Gentlemen" er fikse. The Pretenders' "2000 Miles" og Greg Lakes "I Believe in Father Christmas" er inspirerte låtvalg. Og "Christmas Time Is Here", hentet fra julefilmen til Knøttene, gjør det klart én gang for alle: Mark Kozelek er singer-songwriternes Baltus. "Christmas time is here, happiness and cheer," synger han – og høres ut som om han er blitt glemt av Julenissen.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 05.12.14
© Roy Søbstad

onsdag 10. desember 2014

Hest er best på kino


Hest på balkongen!
Østerrike 2013
Originaltittel: Das Pferd auf dem Balkon
Regi: Hüseyin Tabak
Skuespillere: Enzo Gaier, Natasa Paunovic, Andreas Kiendl, Enzo Gaier, Natasa Paunovic, Nora Tschirner, Andreas Kiendl, Bibiana Zeller, Ernst Stankovski, Murathan Muslu, Alexander Fennon
Norske stemmer: Johannes Joner, Fabian Berntzen, Iben Berntzen
Manus: Milan Dor
Musikk: Judit Varga
Aldersgrense: 7 år
Egnethet: Familie

TERNINGKAST 4

10 år gamle Mika er ikke som andre barn. Han har Aspergers syndrom – elsker matematikk, ser ikke på folk når de snakker til ham, må ha middagen servert nøyaktig klokken 1717 – og har vanskelig for å skaffe seg venner. I begynnelsen av "Hest på balkongen!" får han likevel to: indiske Dana og en hest han oppdager i bygården der han bor.

Dessverre eies hesten av en døgenikt med spillegjeld til noen skumle typer. Å redde det vakre dyret fra slakteriet skal komme til å kreve alt Dana og Mika har av mot og spesielle evner.

Det er en veldreid historie denne østerrikske filmen forteller. Alle karakterene har sine funksjoner og alle handlingstrådene blir på elegant vis samlet helt til slutt. Det hadde imidlertid ikke gjort noe om "Hest på balkongen!" hadde vært bare litegrann skumlere og sprøere. Temperaturen blir aldri veldig høy og de to "Hjemme alene"-aktige skurkene har nok større komisk potensiale enn de får vist her.

Men det er en sympatisk film, dette – varm i de mellommenneskelige skildringene og troverdig i sin behandling av Asperger-tematikken. Godt dubbet til norsk er den også. Både små kinogjengere og litt større hestevenner – og foreldrene deres – vil finne noe å glede seg over.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 04.12.14
© Roy Søbstad

tirsdag 9. desember 2014

I danske ville vesten


The Salvation
Danmark 2014
Regi: Kristian Levring
Skuespillere: Mads Mikkelsen, Eva Green, Mikael Persbrandt, Lars Mikkelsen, Jeffrey Dean Morgan, Eric Cantona, Jonathan Pryce, Douglas Henshall, Michael Raymond-James, Nanna Oland Fabricius, Toke Lars Bjarke
Manus: Anders Thomas Jensen, Kristian Levring
Musikk: Kasper Winding
Aldersgrense: 15 år
Egnethet: Ungdom/Voksen

TERNINGKAST 5

Selv om westernfilmen er en udiskutabelt amerikansk sjanger, ble noen av dens største klassikere laget av italienere som filmet i Spania. Herved er det også bevist at en dansk western produsert i Sør-Afrika kan fungere.

Nybyggeren Jon (Mads Mikkelsen) tar i mot sin kone og sønn på jernbanestasjonen et eller annet gudsforlatt sted ute på prærien. De har ikke sett hverandre på syv år. Rundt regnet fem minutter senere har alt gått fryktelig galt, og Jon – sammen med sin bror Peter (Mikael Persbrandt) – er kastet ut i en brutal konflikt med den lokale eiendomsbaronen.

Ingenting ved "The Salvation" kan kalles originalt, men det har da åpenbart heller ikke vært meningen. Mikkelsen spiller en variant av 60-tallets tause, innbitte Clint Eastwood. De stiliserte voldsepisodene fører tankene til Sergio Leone og Sam Peckinpahs filmer fra samme periode. Det maleriske fotoarbeidet – høy himmel, åpne landskap, små mennesker – påkaller John Ford. Og akkurat som i Fords filmer kan man kjenne igjen skurken på den svarte hatten.

Det skulle selvsagt tatt seg ut om regissør Kristian Levring var på nivå med de gamle mesterne. Som sjangerøvelse betraktet er "The Salvation" likevel noe nær klokkeren.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 04.12.14
© Roy Søbstad

søndag 7. desember 2014

Filmblogg: Det ville vesten er ikke som før


100 år etter den første westernfilmen er det fremdeles liv i sjangeren.

Det kan gå lang tid mellom de nye westernfilmene i våre dager, men denne uken er det faktisk premiere på to stykker: Tommy Lee Jones' "The Homesman" og danskproduserte(!) "The Salvation" med Mads Mikkelsen og Mikael Persbrandt i rollene. Om disse filmene er noe tess, vites i skrivende stund ikke. Men alle vi som liker å se cowboyer på film, må ha lov til å glede oss uansett.

Den første westernfilmen, 12 minutter lange "The Great Train Robbery", kom allerede i 1903. Men sjangeren – som teller mange av filmhistoriens viktigste verk – fikk sin storhetstid først noen tiår senere. Og filmene som er blitt stående, er gjerne de som turte å bryte med konvensjonene.

John Ford og John Wayne laget mange filmer sammen, men høydepunktet er episke "The Searchers" (1956). Wayne spiller en moralsk tvilsom enstøing på leting etter en niese som er blitt bortført av indianere, og Ford får vist at også sjangerfilmer kan være tvisynte og komplekse.

Selvsagt måtte det en italiener til for å lage en western med uttrykket til en opera. Godt hjulpet av Ennio Morricones uforlignelige musikk og Clint Eastwoods ikoniske, navnløse rollefigur, er Sergio Leones "The Good, The Bad and the Ugly" (1966) like suggererende som den er vakker. Men tittelen er misvisende: Her er ingen gode, bare onde og grusomme.

Den mest macho av alle regissører, Sam Peckinpah, er kjent for noen av sjangerens voldsomste filmer, men laget også de mest melankolske av dem. Selv om "The Wild Bunch" (1969) ender i et blodbad, bør den ses som en sår elegi over en forgangen æra og en mannstype det ikke lenger finnes plass for.

Da Clint Eastwood vendte tilbake til westernfilmen etter mange års fravær, var det for å ta et oppgjør med den. "Unforgiven" (1992) er en bekmørk film om skyld, anger og konsekvenser. "It's a hell of a thing, killin' a man," lyder den sentrale replikken.

Det er mye av både Ford, Leone, Peckinpah og Eastwood i John Hillcoats "The Proposition" (2005). At manusforfatter Nick Cave har lagt handlingen til sitt hjemland Australia, betyr mindre enn man kanskje skulle tro. Landskapet er karrig, menneskene desperate og moralen nådeløs: "The Proposition" er umiskjennelig en western – kanskje til og med 2000-tallets beste så langt.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 04.12.14
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: Fra "The Good, The Bad and the Ugly"

torsdag 4. desember 2014

Tidens puls


David Guetta
Listen
(Parlophone/Warner Music)

TERNINGKAST 3

Er det egentlig noen vits i å gi ut album i strømmingens tidsalder? Spørsmålet er mer betimelig i David Guettas tilfelle enn i de fleste andres. For det første har han et publikum som for lengst har sluttet å kjøpe CD-er. For det andre får han lite annet ut av albumformatet enn å tydeliggjøre hvor like låtene hans er.

Som for å illustrere problemstillingen, har den franske DJ-en – "verdens nest best betalte", du vet – nettopp sluppet sitt album nummer seks. Det består av 14 erkekommersielle EDM- slash poplåter som hver for seg er helt OK, men som hørt på rappen slår hverandre i hjel.

Den typiske Guetta-låten begynner nedpå – gjerne akustisk og gjerne litegrann melankolsk – før den bygger seg opp til det uunngåelige stadiondrønnet. Derfra veksler den mellom tunge beats, drops og takeoffs før den til slutt toner ut i nye nedpå-partier. Å tilføre komposisjonen særpreg er helt opp til de mange gjestevokalistene.

Utvalget av gullstruper vitner til gjengjeld om at 47 år gamle Guetta stadig har fingeren på tidens puls. Alt fra etablerte stjerner som John Legend til nyere navn som Nicki Minaj bidrar. Det gjør også de norske stolthetene Nico & Vinz – dessverre på et av albumets blekere spor.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 28.11.14
© Roy Søbstad

onsdag 3. desember 2014

Japanimagisk!


Fortellingen om prinsesse Kaguya
Japan 2013
Originaltittel: Kaguya-hime no Monogatari
Regi: Isao Takahata
Skuespillere: Aki Asakura, Kengo Kora, Takeo Chii, Nobuko Miyamoto
Musikk: Joe Hisaishi
Aldersgrense: 7 år
Egnethet: Familie

TERNINGKAST 5

"Fortellingen om prinsesse Kaguya" kan være noe av det siste vi får se fra legendariske Studio Ghibli. Etter at deres mest kjente filmskaper, Hayao Miyazaki ("Chihiro og heksene", 2001, "Vinden stiger", 2013) nylig pensjonerte seg, har det japanske animasjonsstudioet lagt all produksjon på is. Det er selvsagt trist, men de gir seg i det minste mens de ennå er på topp.

Det er nemlig en usedvanlig betagende film 79 år gamle Isao Takahata ("Ildfluenes grav", 1988) har laget. Takahata er på mange måter en mer følsom forteller enn den ofte burleske Miyazaki. Og uttrykket hans – håndtegnet og håndkolorert med myke blyantstreker og duse akvareller – føles like tidløst som eventyret han har valgt å gjenfortelle:

En enkel bonde finner et bittelite jentebarn inne i et bambusskudd, Hun vokser opp til å bli en vakker og omsvermet prinsesse. Men selvsagt er hun akslet for helt andre og mye større ting enn noen kan forestille seg.

Med sine to timer og 17 minutter vil "Fortellingen om prinsesse Kaguya" sikkert tøye tålmodigheten til en del. Men alle som vet å sette pris på klassisk animasjon, japansk kultur og god, gammeldags eventyrfortelling, vil fryde seg over denne kunstopplevelsen av en film.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 28.11.14
© Roy Søbstad

tirsdag 2. desember 2014

Her er årets julekalkun


The Christmas Candle
England/USA 2013
Regi: John Stephenson
Skuespillere: Hans Matheson, Samantha Barks, Sylvester McCoy, Lesley Manville, James Cosmo, Susan Boyle
Aldersgrense: 7 år
Egnethet: Ungdom/Voksen

TERNINGKAST 2

Når en ung prest kommer til den lille engelske landsbyen Gladbury like før jul i 1890, får han høre en legende. Den forteller at byen hvert 25. år får besøk av en engel. Engelen berører et av lysene til den lokale lysestøperen, og den som får dette lyset vil oppleve et mirakel på julaften.

Og mirakler er det flere av Gladburys mange elskelige eksentrikere som kunne trenge. Her finnes både giftesyke peppermøer, gravide tenåringsjenter og stumme, foreldreløse guttunger. Presten selv sliter med troen.

Selvsagt skal en julefabel få lov til å smøre tykt på – se bare på udødelige "It's a Wonderful Life" (1946) – men engler og mirakler og gjestespill fra Susan Boyle er i seg selv ingen garanti for magi. Og "The Christmas Candle" har flere seriøse problemer.

Ikke bare er selve historien søkt, men den blir også krøkkete fortalt. Så snart et realt, tårevått klimaks synes å være innen rekkevidde, har den det med å snuble i sine alt for mange plot-tråder, karakterer og metaforer. Og den kristne underteksten – filmen er blitt til med konservativ amerikansk støtte – sier ikke noe dypere enn at det er fint og viktig med tro og håp og sånn.

Denne skillingsvisen av en film vil for mye og prøver for hardt.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 28.11.14
© Roy Søbstad

mandag 1. desember 2014

Alt annet enn dejlig i Danmark


Fasandreperne
Danmark 2014
Originaltittel: Fasandræberne
Regi: Mikkel Nørgaard
Skuespillere: Nikolaj Lie Kaas, Fares Fares, David Dencik, Søren Pilmark, Pilou Asbæk, Danica Curcic, Johanne Louise Schmidt
Manus: Nikolaj Arcel og Rasmus Heisterberg, basert på Jussi Adler-Olsens roman
Aldersgrense: 15 år
Egnethet: Ungdom/Voksen

TERNINGKAST 3

Ett år etter "Kvinnen i buret" kommer her den andre filmatiseringen av Jussi Adler-Olsens bøker om København-politiets avdeling for henlagte saker. Denne gangen tar Carl Mørck (Nikolaj Lie Kaas) og Assad (Fares Fares) opp igjen to drap som fant sted ved en eksklusiv kostskole for 20 år siden. Snart har de rotet seg bort i de øverste, mest dekadente sjiktene av dansk overklasse. I disse miljøene har man eksotiske dyrehager i kjelleren på godset, bruker sommerhus i Provence som jaktpremie og kan leve ut enhver sadistisk tilbøyelighet uten fare for å bli forstyrret.

"Fasandreperne" er en krim uten noe egentlig mysterium. Vi får tidlig vite hvem forbryterne er. Spenningen ligger snarere i hvor mye elendighet filmen skal utsette oss for før saken blir oppklart. Og den smører tykt på, selv til en "nordisk noir" å være. Mishandling, voldtekt og drap – alt utført som ren sport – er bare begynnelsen. Og stemningen blir ikke lystigere av et gløtt ned i samfunnets bunnsjikt. Der går det i heroin, prostitusjon og mummifiserte fostre.

Dette er en vellaget film, for all del. Men alt man sitter igjen med etter å ha sett den, er en følelse av håpløshet. Det må være lov å lure på hva vitsen er.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 28.11.14
© Roy Søbstad