Filmblogg: Den beste regissøren i Hollywood


Paul Thomas Anderson lager slike filmer ingen egentlig lager lenger.

Denne ukens skuffelse på filmfronten er at vi som ikke bor i en av landets fire største byer, blir snytt for premieren på Paul Thomas Andersons "Inherent Vice". Inntil videre får vi trøste oss med at de gamle filmene hans er som skapt for å se om igjen.

Av alle amerikanske regissører som fikk sine gjennombrudd på 90-tallet – Tarantino og Coen-brødrene inkludert – har Anderson vist seg å være den mest konsistent severdige. Så har han da også på mange måter mer til felles med Scorsese, Altman og Kubrick enn med sine samtidige. Paul Thomas Anderson er noe så gammeldags og fint som en "auteur". Med full kunstnerisk kontroll fra første manusutkast til siste klipp – noe som egentlig er uhørt i dagens filmbransje – står han fritt til å lage akkurat de filmene han har lyst til å lage.

OK, så har denne friheten ført til noen temmelig snåle filmer. Men også disse er slike man får lyst til å se flere ganger: "Punch-Drunk Love" (2002) fordi Anderson klarte å få en skikkelig skuespillerprestasjon ut av Adam Sandler, "The Master" (2012) fordi han våget å yppe med den i Hollywood så mektige scientologikirken.

Den første klassikeren i filmografien hans, var "Boogie Nights" (1997). I denne vilt underholdende skildringen av 70-tallets pornobransje – en bransje som før video og AIDS hadde en slags paradoksal uskyld over seg – får Anderson vist alle sine sterkeste sider: den tekniske briljansen, evnen til å sjonglere mange temaer, laget med skuespillere, hemningsløsheten, det store, varme hjertet.

Hans neste, den tre timer lange flettverksfilmen "Magnolia" (1999), var kanskje fattigere på humor, men desto rikere på ambisjoner. Når Paul Thomas Anderson først skal lage gråtkvalt drama om de store tingene i livet, holder han ikke noe igjen. Og flere sekvenser i "Magnolia" er virkelig helt uforglemmelige. Stikkord: Aimee Mann-låten "Save Me" og regnet av frosker.

Andersons mest kompromissløse verk er likevel "There Will Be Blood" (2007). I sin beretning om oljeindustriens barndom, slipper han Daniel Day-Lewis løs som selve legemliggjørelsen av kapitalismens innerste, mørkeste vesen. "There Will Be Blood" er politisk, allegorisk og fullstendig blottet for søtladenhet, Den er kort sagt en slik film ingen andre lager lenger.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 05.03.15
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra innspillingen av "There Will Be Blood": The Walt Disney Company Nordic

Kommentarer