Det er snart helg og tid for å se film. Her er tipsene du trenger.
Alle vet hvordan det er. Du har lyst til å se en film eller TV-serie eller noe, så du fyrer opp Netflix. Men siden du ikke vet akkurat hva du er ute etter, blir du sittende og bla. Og jo mer du blar, jo vanskeligere blir det å bestemme seg. Du trenger noen gode tips.
Her er ni filmer og én serie jeg har hatt glede av: noen spennende, noen morsomme, noen fine, noen interessante, noen snåle, ingen blant de mest opplagte.
Siden Netflix er den strømmetjenesten flest bruker, holder jeg meg til den. Men disse filmene finnes selvsagt også hos andre leverandører.
"Little Miss Sunshine" (2006): Sår, morsom og velspilt film om en skikkelig, ordentlig, tvers gjennom dysfunksjonell familie. Til å bli varm om hjertet av.
"The Trip" (2010): Mye festlig småkjekling og smart verbal humor når Englands kanskje beste imitatorer, Rob Brydon og Steve Coogan, drar på tur sammen.
"Som far, så sønn" (2013): Lavmælt japansk drama om forbyttede barn. Og om hva det vil si å være forelder. Og hva en familie er. Og hva kjærlighet er.
"Moon" (2009): En liten, psykologisk perle av en science fiction-film. Etter tre år på månen uten annet selskap enn en datamaskin, begynner Sam Rockwell å føle seg... underlig.
"Drag Me to Hell" (2009): Frydefull og uhøytidelig – men også temmelig guffen – horror fra "Spiderman"- og "Evil Dead"-regissøren Sam Raimi.
"The Imposter" (2012): En ung mann kommer tilbake til familien han forsvant fra da han var 13. Men kan mannen virkelig være den han påstår? "True crime"-dokumentar av beste sort.
"Muscle Shoals" (2013): Om det legendariske sørstatsstudioet hvor alle fra Aretha Franklin til The Rolling Stones og Paul Simon spilte inn. Obligatorisk populærmusikkhistorie.
"Life Itself" (2014): Det lages ikke mange filmer om filmanmeldere, gitt. Men Roger Ebert var USAs – og dermed verdens – mest kjente, og levde dessuten et rikere liv enn de aller fleste av oss.
"Ekte mennesker" (2012–2013): TV-serie hvor kunstige mennesker og ekte svensker lever side om side. Vellaget og uvanlig jordnær til science fiction å være.
"Computer Chess" (2013): Antakelig den smaleste filmen på hele Netflix. Om en dataprogrammeringskongress på tidlig 80-tall. Først ganske kjedelig, så stadig rarere, til slutt veldig creepy.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 07.05.15
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra "Little Miss Sunshine": 20th Century Fox
Kommentarer
Legg inn en kommentar