Pomp og paranoia

Muse
Drones
(Warner)

TERNINGKAST 3

Årets minst overraskende nyhet fra musikkfronten: Muse har laget et konseptalbum om det lille mennesket fanget i det store systemet. "Verden blir styrt av droner som bruker droner for å gjøre oss alle til droner," som vokalist Matt Bellamy har forklart. OK, så kan fyren kanskje høres ut som en klassisk konspirasjonsteoretiker. Men bare det at han – ulikt stort sett alle andre moderne rockstjerner – faktisk tør å stå for noe, avtvinger respekt.

"Drones" er et hardere, mer krevende album enn "The 2nd Law" (2012). Britene har likevel sin sans for det bløtkakeaktig overdådige i behold. Og inspirasjonskildene deres er stadig nesten komisk åpenbare. "Dead Inside", for eksempel, låner både rytmikk og harmonier fra 80-talls-Queen. Metalliske "Reapers" kunne ha vært en Judas Priest-låt fra samme tiår. Åpningene på "Aftermath" og "The Globalist" løfter det meste fra henholdsvis Dire Straits' "Brothers in Arms" og Ennio Morricones spagettiwestern-soundtracks. Og avrundingen på det hele er pur Spinal Tap: et stykke høystemt, gregoriansk-klingende korsang.

Ingen som har fnyst – eller ledd – av Muse, kommer til å slutte etter dette. Men ingen som elsker dem, kommer heller til å elske dem mindre.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 05.06.15
© Roy Søbstad