Siste natt med gjengen


One Direction
Made in the A.M.
(Syco Music/Sony)

TERNINGKAST 3

Alle som er gamle nok til å ha overlevd noen generasjoner boyband, har hørt verre enn One Direction. Den irsk-engelske kvartetten er i besittelse av en viss rufsete sjarm og henfaller bare unntaksvis til føleri og selvhøytidelighet. Den musikalske profilen deres er det likevel ikke lett å få øye på.

På album nummer 5, det siste før bandet tar pause på ubestemt tid, kommer de beste låtene helt først og helt sist. Åpningstrioen "Hey Angel", "Drag Me Down" og "Perfect" er enkel og effektiv ungdomsskolerock – som skapt for å høre på i storefri. "What a Feeling" og "Love You, Goodbye" har begge noe tiltalende Fleetwood Mac-ish over seg. "I Want to Write You a Song" er den kledelig uhøytidelige avskjedshilsenen: Kassegitar og rene leirbålstemningen.

Dessverre ligger det mye fyllmasse mellom høydepunktene. "Infinity" og "End of the Day" er anonym pop forsøkt gitt liv med store, Coldplay-aktige klimaks. Balladene "If I Could Fly" og "Long Way Down" er påminnelser om at 1D aldri har vært noe særlig til smørsangere. Og "Never Enough" og "Olivia" er nærmest for kuriositeter regne. Selvsagt er det gøy at et band som dette tør å tenke utenfor boksen, men sangene i seg selv er forglemmelige.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 20.11.15
© Roy Søbstad

Kommentarer