1. Father John Misty – I Love You, Honeybear
Inntil 2012 spilte Joshua Tillman med indiefolk-heltene Fleet Foxes og ga ut dystre album under eget navn. Men med "Fear Fun" fremsto han som en helt ny artist. Nå kalte han seg Father John Misty og musikken hans var mye friskere – og veldig mye morsommere – enn noe annet han hadde vært involvert i.
På "I Love You, Honeybear" skriver Tillman melodier som et enmanns Beatles og de mest sarkasmedryppende tekstene på denne siden av Randy Newman. Og sammen med Jonathan Wilson bader han sangene i orkestrert vellyd. Sjelden har det giftige virket mer forførende eller det vakre mer urovekkende.
2. Jason Isbell – Something More Than Free
Sangene til Jason Isbell er veldig spesifikke. Settingen er det amerikanske sør og karakterene er slike han kjenner, forstår og bryr seg veldig om: hun som fikk barn alt for tidlig, han som aldri forlot stedet han ble født, paret som ikke lenger snakker sammen. Alle lever med valgene de en gang tok.
Isbell slo gjennom med "Southeastern" i 2013. "Something More Than Free" har sterkere melodier, større arrangementer og et lydbilde som er litt mindre country og litt mer rock. Men fremdeles handler det til syvende og sist om sangene. Og ingen skriver bedre, mer meningsfulle enn Jason Isbell akkurat nå.
3. Bob Dylan – Shadows in the Night
Den største låtskriveren av dem alle har plukket 10 sanger fra den mest dypblå delen av repertoaret til Frank Sinatra. Han har strippet dem for luksuriøse orkesterarrangementer og spilt dem inn med sitt tvers gjennom smakfulle femmannsband. Og der en ung Sinatra sang med staut, maskulin kraft, synger 73 år gamle Dylan med den stemmen han har igjen: rusten, skjør og sårbar.
Tilnærmingen får for alvor frem de eksistensielle kvalitetene i klassikere som "Autumn Leaves" og "That Lucky Old Sun". Er man først disponert for nattlig weltschmerz, er dette lytting av aller mest saliggjørende slag.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 29.12.15
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar