En stjerne er gjenfødt

David Bowie
Blackstar
(Columbia/Sony)

TERNINGKAST 5

Det er ikke mye i David Bowies enorme katalog som peker frem mot "Blackstar". Tittellåten på "Station to Station" (1976) kan kanskje sies å ha en lignende utflytende form. Noen av teksturene fører tankene til album som "Heroes" (1977) og "Outside" (1995). "Heat", avslutningssporet på "The Next Day" (2013), har noe av den samme knugende, Scott Walker-aktige atmosfæren. Men "Blackstar" høres egentlig ikke ut som noe annet.

Den avgjørende forskjellen er, som så ofte før, hvem Bowie har valgt å jobbe med. Sammen med sin gamle produsentmakker Tony Visconti og et lag av unge jazzmusikere fra New York, har han laget et album som verken er rock eller jazz eller elektronika, men litt av alt på én gang. Fra den 10 minutter lange besvergelsen av et tittelspor, via den aggressive utblåsningen "Sue (Or in a Season of Crime)", til den melankolsk-melodiske avrundingen "I Can't Give Everything Away": "Blackstar" er like organisk og rikt som det er uforutsigbart.

I sitt 69. år – albumet slippes på bursdagen hans 8. januar – gjør David Bowie akkurat som han vil. Han holder ikke konserter, gir ingen intervjuer og lager akkurat den musikken han ønsker å lage. Hvis bare flere hadde fulgt hans eksempel.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 08.01.16
© Roy Søbstad