For de trofaste få

Tindersticks
The Waiting Room
(City Slang/Playground)

TERNINGKAST 4

Tindersticks er noe nær definisjonen av et kultband. De britiske erkemelankolikerne ble kanskje aldri ordentlig store, men 25 år ut i karrieren virker de såre fornøyde med å bety veldig mye for relativt få. Trofaste fans belønner de med album som alltid er gode om enn ikke like skjellsettende som sine tre første. "The Waiting Room" er nok et slikt.

Og igjen er det balladene som gjør sterkest inntrykk. De filmatiske instrumentalsnuttene fungerer først og fremst som stemningsskapere. Funklåtene "Were We Once Lovers?" og "Help Yourself" høres mer ut som jammer enn fullbyrdede komposisjoner. "How He Entered" er "spoken word"-stykket hver Tindersticks-plate må ha sin variant av. Albumet er sant å si noe av et lappeteppe, men Stuart A. Staples' umiskjennelig molefunkne baryton og de gjennomgående flotte arrangementene – blåserne er spesielt raffe denne gangen – sikrer godfølelsen allikevel.

Dessuten: Så lenge Tindersticks fortsetter å lage sanger av samme kaliber som det klokken-tre-om-natten-blå tittelsporet, den classy soulsmygeren "Like Only Lovers Can" og – finest av dem alle – den bittersøte perlen "Hey Lucinda", har vi relativt få all grunn til å forbli trofaste.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 22.01.16
© Roy Søbstad