Få filmer tåler flere gjensyn enn de som er laget av Coen-brødrene.
Denne uken er det premiere på "Hail, Caesar!", den 17. filmen til Joel og Ethan Coen. Bedre unnskyldning for et gjensyn med noen av de gamle filmene deres, får du ikke.
Her er fem stykker undertegnede aldri blir lei av.
"Arizona Junior" (1987): Antakelig tidenes morsomste film om ufrivillig barnløshet. Pur unge Holly Hunter og Nicolas Cage, trailer park-paret som stjeler en av ungene til noen rikinger som har alt for mange, ble aldri mer sjarmerende enn her. "Ellevill" er én måte å beskrive "Arizona Junior" på, "anarkistisk" er en annen.
"Barton Fink" (1991): Mange ville ha nok ha valgt noir-pastisjen "Miller's Crossing" fra samme periode, men jeg er svakere for denne bekmørke Hollywood-satiren. Idealistisk forfatter slåss mot skrivesperre, påtrengende naboer og vulgære filmstudiobosser, resultatet er en film som er nesten like morsom som den er klaustrofobisk.
"Fargo" (1996): Å kalle en såpass blodig film for "folkelig", ville kanskje være å ta hardt i, men det var i hvert fall "Fargo" som gjorde Coen til et gjenkjennelig navn også for de bredere lag. Og siden handlingen er lagt til brødrenes hjemstat Minnesota, byr den på betydelige tilleggsgleder for oss nordmenn: snø og kulde og kidnappinger og enfoldige norsk-amerikanere som sier "Jah!" samme hva de utsettes for.
"The Big Lebowski" (1998): "Kultfilm" er et håpløst forslitt begrep, men her er det uunngåelig. Med alle sine eksentriske karakterer (The Dude! The Jesus! Nihilistene!), sitérbare replikker ("Hey, careful, man, there's a beverage here!") og sitt uforholdsmessig innviklede plot (som til syvende og sist koker ned til en lang rekke misforståelser) har "The Big Lebowski" ubegrenset nerdeappell. Jeg, for eksempel, kan den utenat.
"No Country for Old Men" (2007): Etter et par forglemmelige komedier på begynnelsen av årtusenet, slo brødrene voldsomt tilbake med denne suggererende feberdrømmen av en moderne western. Josh Brolin er på flukt gjennom Texas med kofferten full av narkopenger, i hælene har han en Javier Bardem som like gjerne kunne ha vært djevelen selv. "No Country for Old Men" er den ene Coen-filmen som aldri gir deg muligheten til å le av verdens ondskap. Den er muligens også deres aller beste.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 03.03.16
© Tekst: Roy Søbstad / Foto fra innspillingen av "No Country for Old Men": United International Pictures
Kommentarer
Legg inn en kommentar