Resignert skjønnhet

Radiohead
A Moon Shaped Pool
(XL Recordings/Playground)

TERNINGKAST 5

Radiohead er bandet som valgte å ikke bli det nye U2. I stedet for å følge opp den moderne klassikeren "OK Computer" (1997) med mer stadionvennlig rock, har britene de siste 20 årene fulgt sine egne, uransakelige veier. Alt har selvsagt ikke vært like vellykket. "The King of Limbs" (2011), for eksempel, var alt for lett å glemme. Men på "A Moon Shaped Pool" har Radiohead nok en gang funnet den rette balansen mellom det krevende og det tilgjengelige.

Låter i tradisjonell forstand – slike som har nynnbare melodier, refrenger og hooks – er det riktig nok langt mellom her. Disse komposisjonene trenger tid for å feste seg. Men når de finurlige produksjons- og arrangementsmessige detaljene først begynner å gripe tak i deg – det kan være Thom Yorkes mange stemmer som fletter seg sammen i "Identikit", den Nick Drake-aktige gitarfiguren som går gjennom hele "Desert Island Disk", krautrock-motorikken som driver "Ful Stop" eller de skjøre strykerne som kommer inn midtveis i "The Numbers" – er det noe veldig vakkert som åpner seg opp.

At skjønnheten i Radioheads musikk er av det dunkle, resignerte slaget, gjør den verken mindre verdifull eller velkommen. Takk og lov at de aldri ble det nye U2.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 13.05.16
© Roy Søbstad