I krysset der kunstfilm møter videovold, finner du filmene til Nicolas Winding Refn.
"Pusher" traff som et knyttneveslag. 20 år senere kan jeg ennå huske hvordan avslutningsbildet – narkolangeren Kim Bodnia som står midt i gaten med flakkende blikk etter å ha begått sin siste, fatale feil – brente seg fast på netthinnen. Og filmen gjorde ikke bare stjerner av skuespillerne Bodnia og Mads Mikkelsen, den ble også begynnelsen på en bemerkelsesverdig karriere for regissør Nicolas Winding Refn.
Denne uken er det norgespremiere på "The Neon Demon" (se egen anmeldelse), nok en Refn-film som kommer seilende på en bølge av kontroverser. Fra vårens Cannes-festival ble det rapportert om alt fra buing og slåssing til stående applaus. Men slikt hører kanskje bare med for en film som mikser supermodeller og skjønnhetshysteri med nekrofili og kannibalisme.
Mens "Pusher" og dens to oppfølgere var nesten ubehagelige realistiske, er Refns filmer med tiden blitt stadig mer stiliserte. Hver eneste av dem er interessante, men noen er vanskeligere å like enn andre.
I den uspiselige "Bronson" (2008), for eksempel, fikk Refns fascinasjon for filmvold ham til å glorifisere en høyst virkelig, psykotisk livstidskriminell. "Valhalla Rising" (2009), med manus av den norske forfatteren Roy Jacobsen, var noe nær uutholdelig pretensiøs. Og "Only God Forgives" (2013) strander for meg et sted mellom det hypnotiserende og det kjedsommelige.
Nicolas Winding Refns beste film er og blir "Drive" (2011). I den klarte han å oppfylle det som later til å være sin fremste ambisjon: å kombinere vold slik vi kjenner den fra 80- og 90-tallets videohyller med sofistikert kunstfilmestetikk. Og alt sammen blir oppsummert i den tre minutter lange, ordløse heisscenen.
Ryan Gosling og Carey Mulligan kommer inn i en heis hvor det allerede står en mann. Gosling skjønner med et blikk at mannen er der for å ta dem. I sakte film, mens lyset dempes og temamusikken deres begynner, skyver han Mulligan varsomt inn i et hjørne. De ser hverandre inn i øynene og kysser. Så fader musikken ut igjen, lyset kommer på og øyeblikket er over. Og før vi vet ordet av det, har Gosling kjørt attentatmannens hode inn i heisdøren.
Varme følelser og stump vold i ett og samme perfekt komponerte bilde: Det er et uforglemmelig filmøyeblikk.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 09.06.16
© Tekst: Roy Søbstad / Foto av Elle Fanning og Nicolas Winding Refn under innspillingen av "The Neon Demon": Norsk Filmdistribusjon
Kommentarer
Legg inn en kommentar