"Åh, det er Poirot på TV i kveld!"
Samboeren min kan ikke få nok av mord. Men det må være mord av den riktige typen. Helst skal de finne sted på staselige britiske herregårder, være begått av en forsoffen representant for overklassen og bli oppklart av en akkurat passe eksentrisk privatetterforsker. Heldigvis sitter NRK på et tilsynelatende bunnløst arkiv av Agatha Christie-filmatiseringer.
Selv om Poirot og Miss Marple dukker opp på skjermen stort sett hver eneste fredag – og dessuten ligger ute på alskens strømmetjenester – kan samboeren komme til å utstøte et lite gledeshyl bare hun ser navnene deres i TV-programmet. Det spiller visst ingen rolle at hun har sett samtlige episoder før. Og hvis Poirot og Miss Marple skulle være opptatt, later Father Brown til å gjøre samme nytten. Han andre presten som sykler rundt i kjortel og løser mysterier på landsbygda, er forresten ikke så dum han heller. Og man skal aldri, aldri kimse av Lewis.
Det blir selvsagt til at jeg ser en og annen episode, jeg også. Men samboerens utrettelige fascinasjon deler jeg ikke. Sant å si mangler disse seriene alt jeg vanligvis verdsetter i fiksjon: det originale, det overraskende, det bevissthetsutvidende. I en Agatha Christie-fortelling kan du føle deg trygg på at forbryteren ikke skal vise seg å være en drapsrobot fra fremtiden, for å si det sånn.
Når jeg spør samboeren hvordan det kan ha seg at hun aldri går lei, får jeg til svar at det handler om stemningen, typene og de fine hagene. "Poirot er helt ufarlig," sier hun. "Det har ingenting med virkeligheten å gjøre."
Jeg skjønner hva hun mener. Mens man i moderne krim kan risikere å få servert obduksjoner i nærbilde og det ikke finnes noen garanti for at det gode vil seire, er samboerens herregårdsmord nærmest for selskapsleker å regne. En eller annen dør av et diskrét knivstikk eller litt arsenikk i sherryen. Noen av de etterlatte oppfører seg så mistenkelig at de umulig kan stå bak ugjerningen, andre virker så uskyldige at de antakelig vil vise seg å være skyldige. Og til slutt samler den alltid like pertentlige Hercule Poirot alle sammen i biblioteket for å gjenopprette ro og orden i universet.
Det er klart jeg unner samboeren et mord i ny og ne. I hvert fall så lenge det er av den gode, gammeldagse, harmløse typen.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 18.08.16
© Tekst: Roy Søbstad / Foto: David Suchet som Hercule Poirot
Kommentarer
Legg inn en kommentar