Sånn passe korny


Korn
The Serenity of Suffering
(Roadrunner/Warner)

TERNINGKAST 3

Den store nu metal-revivalen lar vente på seg. Grunnen er sannsynligvis at det meste inne sjangeren var helt forferdelig: selvopptatt sutring og blind aggresjon satt til en uhellig miks av metal og hip hop. Men, sannelig, 15 år etter at festen var over, holder Korn fortsatt på med de samme greiene.

I rettferdighetens navn skal det sies at Korn aldri var like uspiselige som, tja, for eksempel Limp Bizkit. Korn hadde i det minste et snev av noe ektefølt over seg.

Album nummer 12 blir av fans hyllet som en "tilbake til røttene"-sak, og er utvilsomt godt nytt for alle som aldri fikk nok av komboen desperat vokal, blytunge gitarer og hysterisk scratching. I tillegg er "The Serenity of Suffering" selvsagt ett hundre prosent humørløst. Selv om frontmann Jonathan Davis har rukket å bli 45 år gammel, skriver han fremdeles låter som heter "Rotting in Vain", "Black Is the Soul", "Everything Falls Apart" og den slags. Å høre på Korn skal bare ikke være gøy.

Mange finner åpenbart katarsis i denne dyrkingen av alt som er negativt. Men følelsen av å lytte til noen som er stuck i en tilstand av evig tenåringstrass, blir for en del av oss uutholdelig lenge før siste nedstemte gitar har tonet ut.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 28.10.16
© Roy Søbstad

Kommentarer