Florence Foster Jenkins
USA 2016
Regi: Stephen Frears
Manus: Nicholas Martin
Skuespillere: Meryl Streep, Hugh Grant, Simon Helberg, Rebecca Ferguson, Nina Arianda, Stanley Townsend
Musikk: Alexandre Desplat
Aldersgrense: Tillatt for alle
TERNINGKAST 4
Alle vet at Meryl Streep kan lære seg enhver aksent og formidle enhver følelse. At hun også kan synge skjærende, gruoppvekkende falskt, er derimot mindre kjent. Men det gjør hun altså i filmen om Florence Foster Jenkins, en sosietetsdame fra 1940-tallets New York som uvilkårlig vil få alle norske 90-tallister til å tenke på Solo-sopranen Olga Marie Mikalsen.
Hun er på mange måter en elskelig skikkelse, Florence. Det er ingenting falskt over hennes kjærlighet til musikken og det er ingenting falskt over hennes kjærlighet til ektemannen St. Clair (Hugh Grant). Men Florence er for virkelighetsfjern til å skjønne at St. Clair gjør alt han kan for å skjerme henne fra sannheten: at hun er en forferdelig sanger, at folk jatter med fordi hun er rik, at de ler bak hennes rygg. Problemene oppstår når Florence får en hit på radioen.
Regissør Stephen Frears ("High Fidelity", "The Queen") har god kontroll på dette sensitive materialet. Han faller aldri for fristelsen til å bli verken overdrevet tøvete eller overdrevet sentimental. Godt hjulpet av et skuespillerensemble som tydelig fryder seg, har han i stedet lykkes med å lage noe vi alt for sjelden ser nå til dags: en hjertevarm komedie.
Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 04.11.16
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar