Depeche Mode
Spirit
(Columbia/Sony)
TERNINGKAST 4
Etter 37 år har tidenes største band fra Basildon plutselig begynt å rope på revolusjon. Selv revolusjonerer de ingenting.
Vår tids politiske uro er nå så sterk at den til og med har nådd studioet i California der Depeche Mode holder til. Der inne dyrker de som kjent helst selvmedlidenhet og lummer sex. Dessverre vitner ikke analysene som kommer ut igjen om all verden til ny innsikt: "Hey, there's no news/Poor man's still got the blues/He's walking around in worn out shoes/With nothing to lose."
Men banalitetene og nødrimene er satt til ganske tøff lyd, dét skal Martin Gore & co ha. At de denne gangen har hyret inn James Ford, som utgjør halvparten av Simian Mobile Disco og tidligere har produsert blant andre Arctic Monkeys, gjør ikke stort fra eller til. Depeche Mode høres ut som de har gjort siden "Songs of Faith and Devotion" (1991): 80-tallets synthpop møter 90-tallets industrirock og ut kommer en slags elektronisk stadionblues.
Og det er og forblir en effektiv formel. Vel skorter det på nye ideer og vel klinger ropene på revolusjon hult, men selv en låt som "Poorman" – den jeg innledningsvis gjorde narr av – skaper en uimotståelig trang til å vrenge volumknappen mot høyre.
Originalt publisert i Fædrelandsvennen 17.03.17
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar