torsdag 22. juni 2017

Fint, forseggjort og ganske kjedelig


Fleet Foxes
Crack-Up
(Nonesuch/Warner)

TERNINGKAST 3

Du vet hvordan det er når man virkelig ønsker å like noe, men bare ikke får det til? Sånn har jeg det med den nye til Fleet Foxes.

Det nærmer seg 10 år siden Fleet Foxes sitt svale, vakre debutalbum gjorde dem til indie-generasjonens egne folkrock-stjerner. De seks årene siden den hakket mindre tilgjengelige oppfølgeren "Helplessness Blues", har frontmann Robin Pecknold brukt til å surfe og studere James Joyce ved Columbia University. Ja, også har han konstruert et tredjealbum som er adskillig vanskeligere å komme inn i enn begge forløperne.

Fleet Foxes høres fremdeles ut som seg selv, det er ikke dét. Harmonisangen deres er like strøken og instrumenteringen den samme akustiske, men Pecknolds låter er med tiden blitt stadig mer fragmenterte og labyrintiske. På "Crack-Up" følger det ene uforutsigbare temaet det andre – fra de mumlete og intime til de symfonisk storslagne – inntil albumet oppleves som et eneste stort hav av fikse detaljer.

Og kanskje er det Robin Pecknold som har lest for mye Joyce eller kanskje er det jeg som ikke har lest nok, men til tross for musikkens åpenbare kvaliteter blir jeg altså ikke grepet av den. Den er fin og forseggjort, og den sier meg ingenting.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 16.06.17
© Roy Søbstad

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar