En ild som ikke lar seg slukke


Robert Plant
Carry Fire
(Nonesuch/Warner)

TERNINGKAST 5

Er det noen fra 1960- og 70-årenes rock-aristokrati som eldes bedre enn Led Zeppelin-vokalist Robert Plant?

Ingen av artistene det virker relevant å sammenligne ham med – størrelser av typen Stones, McCartney, Waters og Young – er i nærheten av å være en like vital plateartist som Robert Plant. Ikke bare gir mannen fortsatt ut ny musikk mer eller mindre regelmessig, men han virker også genuint uinteressert i å hvile på sine gamle Led Zeppelin-laurbær.

Riktig nok kan man finne et og annet spor av zeppelinsk bluesrock på "Carry Fire". Og låttittelen "The May Queen" blunker selvsagt lurt til "Stairway to Heaven". Likevel er dette albumet først og fremst en videreføring av det Plant og bandet The Sensational Space Shifters har drevet med i senere år: en form for hybridmusikk hvor rock, folk og elektronika glir naturlig over i hverandre, hvor afrikansk-inspirerte rytmer og østlig-klingende melodilinjer sømløst går sammen med vestlige låtstrukturer. Det hele låter varmt, tilbakelent og veldig mye mer iørefallende enn man kanskje skulle tro.

Et sted her gjentar Robert Plant ordene "The dimming of my light" nærmest som et mantra. Men ingenting tyder på at han er klar for å legge inn årene med det første.

Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 20.10.17
© Roy Søbstad

Kommentarer