Thåström
Centralmassivet
(Razzia/Sony)
TERNINGKAST 5
De færreste rockartister lager sin beste musikk etter fylte 40 eller 50. Thåström (60) er en av de få.
Ingen gjør nattstemning som Joakim Thåström. I det "Centralmassivet" begynner, er "klokkan två på natten", vinduet står åpent og han lytter til containertogene som dundrer forbi. "Jag älskar dom här ostämda symfonierna," synger han, "dom låter som kärlekskranka delfiner". Tre kvarter senere har vi vært innom både Malmö, Oslo, Krakow og Houston, og solen er i ferd med å stå opp. "Har vi kört hela natten för det här?," messer han da. Sånn er Thåström: Alltid er det mørkt, aldri står han stille.
Musikalsk fortsetter "Centralmassivet" på den kursen "Skebokvarnsv. 209" staket ut i 2005. Men det som den gang – mens man fremdeles tenkte på Thåström som han bråkmakeren fra Ebba Grön og Imperiet – låt nesten sjokkerende nært og personlig, har med årene ekspandert til en form for blytung, industriell blues (eller "bloos" som det heter her). Dryppene av gospelkoring får Nordens mest karismatiske rockvokalist til å høres ut som den predikanten han vel egentlig alltid har vært.
Som en kompis helt korrekt oppsummerte her om dagen: "Fint som F. Må sette pris på de rockeheltene man har, i disse dager."
Originalt publisert på Fædrelandsvennens hjemmeside 07.10.17
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar