Sorg, raseri og rock


The Dogs
The Grief Manual
(Drabant/Musikkoperatørene)

TERNINGKAST 5

Nytt år betyr ny – og enda litt bedre – skive fra The Dogs.

The Dogs har de siste årene etablert seg som et betydelig navn innen norsk rock, og dét har de gjort på gamlemåten: ved å turnere så mye som mulig og gi ut ny plate hver 12. måned. Og den strenge disiplinen har ikke bare gitt popularitetsmessig uttelling. "The Grief Manual" er Oslo-sekstettens sterkeste låtsamling til nå.

Fremdeles handler det meste om rå, maskulin, så vidt tøylet energi. Og tekstene til Kristopher Schau er bare blitt mørkere med tiden. "Give up on hope/Give up on your dreams/There's less to the sky than meets the eye/We work and we sleep and we fuck and we die," brøler han så man formelig kan kjenne spyttdråpene treffe ansiktet.

Innimellom klarer likevel noen bleke lysstrimer å trenge gjennom veggen av nihilisme og støy. "Primitive Etchings" og "Her Last Song" er mer triste enn sinte. Låter som "Hindsight" og "Oh Why" er like mye powerpop som garasjerock. Vennesla-idolet Jorun Stiansen tilfører "Prelude to Murder" et kvinnelig touch.

Men, noen nye nyanser til tross, det sjette The Dogs-abumet har den samme effekten som de foregående: Etter 10 låter sitter man der med blodsmak i kjeften og gleder seg til neste konsert og neste skive.

Originalt publisert i Fædrelandsvennen 05.01.18
© Roy Søbstad

Kommentarer