American Splendor

American Splendor
Regi: Shari Springer Berman og Robert Pulcini
USA, 2003

Under mottoet “Ordinary life is pretty complex stuff” har Harvey Pekar siden tidlig på 70-tallet laget tegneserier om hvordan det er å være Harvey Pekar, en utpreget grinebiter med kjedelig jobb og huset fullt av bøker og gamle jazz-plater.

Når det nå er laget en film med samme tittel som tegneserien, er den blitt like mye et portrett av Pekar selv som en filmatisering av seriene hans. Dette er altså en filmatisering av en tegneserie om en fyr som lager serier om seg selv. Filmskaperne har tatt konsekvensen av disse dobbelthetene, og lar virkelighetens Pekar opptre i filmen og kommentere handlingen. Det høres kanskje forvirrende ut, men fungerer faktisk helt friksjonsfritt. Likeså fungerer det når man bruker tegninger fra seriene og autentiske opptak fra Pekars opptredener på The Late Show with David Letterman. Istedet for jålete eksperimentering, føles disse grepene friske og originale. De er med på å gi filmen særpreg.

Paul Giamatti glimrer i rollen som den lutryggede antihelten Pekar. Man kan formelig lukte mannens stramme kroppsodør og skitne sokker. Resten av persongalleriet er også mildt sagt minneverdig. Innimellom tar man seg selv i å tenke at disse karakterene må være veldig karikerte, men så dukker den virkelige personen opp og viser seg å være vel så besynderlig. Sterkest inntrykk gjør kanskje nerdekompisen som snakker akkurat som fyren med tegneseributikken i The Simpsons.

Det har lite for seg å gjenfortelle handlingen i filmen. Dette er som sagt et portrett mer enn en fortelling. Vi får innblikk i en vanlig manns tanker og livsanskuelser, og vi tar del i hans opp- og nedturer. Pekars verden er kanskje et deprimerende sted, men det er også et sted med mye menneskelighet og humor. I en sekvens har Pekar mistet stemmen fordi han hele tiden skriker opp om alt mulig. Når han kommer hjem fra legen, finner han kona iferd med å pakke kofferten og forlate ham. Desperat trygler Pekar henne om å bli, men uten stemme blir tryglingen hans redusert til patetisk piping. Sønderknust blir han stående igjen alene og pipe mens kona stenger døra etter seg.

Det er en scene som er like komisk som den er trist, og den er nokså karakteristisk for filmen som helhet.

Faktisk er det noe av en bedrift å gjøre et portrett av en surpomp som Harvey Pekar til noe så varmt og til og med rørende. Men så ligger det da også en klar forståelse for at vanlig liv er nokså komplekse saker i bunnen av denne filmen.

Originalt publisert på gratisavisen Stimulis hjemmeside i 2004
© Roy Søbstad