Madrugada - The Deep End

Madrugada
The Deep End
EMI, 2005 (CD)

Når dette leses har alle hørt "The Kids Are on High Street", den første singelen fra Madrugadas fjerde album - et episk, umiddelbart fengende stykke rock'n'roll pakket inn i luftig vellyd. Låta ligger også først på albumet og gir en god indikasjon på helheten.

At "The Deep End" er spilt inn i Los Angeles med stjerneprodusenten George Drakoulias, kjent fra plater med Tom Petty og The Black Crowes, er ikke noe man umiddelbart kan høre. Lyden er selvsagt fet og alt sånt, men Madrugada låter uansett som Madrugada. Men da skal man også huske at dette bandet i stor grad var ferdig formet allerede da de ga ut debutalbumet "Industrial Silence" i 1999. Forskjellen mellom nå og da, er at mens man den gang kunne peke ut enkeltlåter og si "Der har du Nick Cave", "Det er Springsteen", "Der er The Doors", så framstår Madrugada i dag som troverdige forvaltere av en klassisk rock-tradisjon.

De har dessuten et større spenn og mer dynamikk å by på enn de pleier å få kreditt for. Her er elementer av blues, country, gospel og alternativrock, her er en låt som drives fram av en brunstig flamenco-gitar. Noen ganger hvisker Madrugada deg ømt i øret, andre ganger reiser de en rasende lydvegg som truer med å velte over deg.

Den røde tråden i Madrugadas uttrykk er inderligheten. Melankolien. Alvoret.

Det er vel dette insisterende alvoret som er det springende punktet, grunnen til at en del bare ikke greier å like dem. Og kanskje virker ikke det evige tungsinnet alltid like overbevisende. Det blir litt mye, liksom. Men helvete heller: I disse tider, hvor fjaset i alle kanaler ofte føles uutholdelig, er det en befrielse å høre noen som ihvertfall prøver å formidle noe mer.

Det må nevnes at med en spilletid på nærmere en time, er "The Deep End" litt for lang. Et par av låtene mister dessuten framdriften etter halvgått løp og blir bare stående å stampe. Allikevel: Blant mange band her i landet på evig jakt etter de store, forløsende rock-romantiske øyeblikkene, er Madrugada stadig blant de mest overbevisende.

Originalt publisert i Stimuli 4/2005
© Roy Søbstad