Stuart A. Staples - Lucky Dog Recordings 03-04


Stuart A. Staples
Lucky Dog Recordings 03-04

Få band har truffet meg så hardt og dypt som Tindersticks en gang gjorde. Deres svulmende ambisiøse sanger om ødelagt kjærlighet, dunkle drifter og emosjonelle grunnstøtinger, var i årevis det foretrukne soundtracket til mine stunder av alkoholstenkt melankoli. Jeg har ikke tall på de gangene jeg har funnet en Tindersticks-plate i CD-spilleren dagen etter kvelden i forveien.

Det var virkelig svære greier, dette her.

Men folk forandrer seg. Tindersticks møtte veggen da de lagde sitt tredje album, mesterverket "Curtains", og platene deres har hverken vært like svulmende eller ambisiøse siden. Det er som om de tok et lite steg tilbake, redde for å fortsette å lodde de samme dypene. Det er vel noe med det å kikke for lenge ned i avgrunnen - enten går man til grunne eller så ender man opp som en parodi på seg selv.

Jeg bruker ikke lenger like mye tid på å synes synd på meg selv, jeg heller.

Og Stuart Staples, Tindersticks' uhyre distinkte vokalist, er ikke lenger den kledelig slitne crooneren som reiser verden rundt i skreddersydd dress, alltid med et whiskeyglass og en sigarett i hånden. Hans første soloalbum er resultatet av noe så prosaisk som at kona var lei av å ha ham drivende rundt i huset når bandet tok sine stadig lengre pauser. Dermed tuslet han ut i hjemmestudioet han hadde døpt Lucky Dog, og begynte å arbeide med disse sangene.

Og underveis falt det seg tydeligvis naturlig å be de gamle bandkollegaene om hjelp. På plata kan vi også høre venner som Yann Tiersen, mest kjent for filmmusikken til Den fabelaktige Amélie fra Montmartre, og The Tiger Lillies. Den obligatoriske kvinnestemmen er det Gina Foster som står for. Ellers gjør Staples det meste selv.

Så låter da også "Lucky Dog Recordings" som akkurat det den er: en nedstrippet hjemmestudio-variant av de siste Tindersticks-platene. Låtene er bittersøte små refleksjoner over forhold og stemninger, fulle av fine detaljer i både tekst og musikk. Staples høres fremdeles ut som verdens mest skuffede romantiker - "She don't have to be good to me, I don't deserve to be loved," lyder omkvedet i en av låtene.

Men det eksploderer aldri slik det en gang gjorde. I all sin melankoli er denne plata mest av alt behagelig å lytte til, og nesten helt fri for den underliggende uroen de tidlige Tindersticks-platene hadde så mye av.

Stuart Staples kan fremdeles bevege meg, men rystet blir jeg ikke lenger. Det er på mange måter helt greit. Folk forandrer seg. (7/10)

Originalt publisert på Pstereo.no i 2005
© Roy Søbstad

Kommentarer