Skrevet til Pstereo.no's julekalender i 2005
13. Damien Jurado - On My Way to Absence
Med "On My Way to Absence" befinner Damien Jurado seg langt inne på Bruce Springsteens territorium. Det handler med andre ord mye om ødslige småsteder, håpløse kjærlighetsforhold og folk som aldri burde hatt tilgang på våpen. "Skittenrealisme" ville de sikkert kalt det i Dagbladet.
Men i motsetning til det Springsteen leverte på sitt album av året, så lever og puster sangene til Jurado. Her veksler han mellom å være lavmælt trubadur, angstridd folkrocker og bittersøt popsmed. Det som betyr noe er at uttrykket kler historiene han har å fortelle. Å ha Rosie Thomas' florlette stemme smygende inn og ut av bakgrunnen, er dessuten noe som løfter enhver sang.
Det går unektelig mye i sepiatoner og støvgrått på "On My Way to Absence". Men selv de tristeste historier kan bli meningsfulle og oppløftende i hendene på de beste fortellerne. Og det er etter hvert på sin plass å regne Damien Jurado blant dem.
11. Ryan Adams and the Cardinals - Jacksonville City Nights
Selv om han aldri har vært borte, føles det som om Ryan Adams gjorde comeback i 2005.
Det var sikkert flere enn meg som så smått hadde begynt å se på ham som en tapt sak. Whiskeytown-platene og "Heartbreaker" ville selvsagt blitt stående som påler selv om han hadde valgt å kaste bort resten av karrieren på fyll, kjendiskjærester og ubetydelige plater. Men forsmedelig hadde det vært.
Første tegn til lysning kom med det solide, Grateful Dead-inspirerte dobbeltalbumet "Cold Roses" på vårparten. Og med høstens "Jacksonville City Nights" skjønte vi at det var alvor igjen. Nå strømmer låtperlene ut av Ryan Adams slik de ikke har gjort siden den gang alle trodde at han ville bli det neste store. Med den største selvfølgelighet veksler han mellom tradisjonell, svingende country og nedstemt, vakker folk. Og han får alt til å høres like uanstrengt, stilsikkert og ektefølt ut.
Selv har jeg ikke vært så hektet på en Ryan Adams-plate siden "Heartbreaker" kom for fem år siden. Og før året er over skal han jammen gitt oss enda et album, "29".
Det er godt å ha ham tilbake.
6. Richard Hawley - Cole's Corner
Det er fredag kveld, og Richard Hawley har kjemmet luggen og tatt på seg dressen. Med en blomsterbukett i neven finner han sin plass på gatehjørnet hvor det er musikk og mennesker møtes. Der venter han på en smilende jente med blomster i håret.
Men som så ofte før ender det med at han går alene hjem. Selvfølgelig gjør det det. Romantikere som Richard Hawley er dømt til å bli skuffet - igjen og igjen.
Trist, selvfølgelig - men noen ganger er det slikt uimotståelig musikk blir skapt av.
Sangene på "Cole's Corner" smyger seg inn i øregangene med uanstrengt selvfølgelighet, båret fram av Hawleys varme stemme og de lekreste strykerarrangementer. Og det høres bare så riktig, så riktig ut alt sammen. Faktisk kan det virke som om disse sangene alltid har eksistert - i et alternativt univers hvor rocken bare var en idé som aldri slo helt an.
En bedre plate for de sene nattetimer ble ikke laget i 2005.
3. Magnolia Electric Co - What Comes after the Blues
Jason Molina og vennene hans har vært rause med oss i år. På nyåret ga de ut det tunge, gitarbaserte live-abumet "Trials & Errors". I sommer fikk vi en gnistrende, liten Norgesturné , etterfulgt i høst av den fine EP-en "Hard to Love a Man". Men viktigst var, tross alt, albumet "What Comes after the Blues" som kom på vårparten.
"What Comes after the Blues" er en sjeldent helhetlig plate, hvor Molina får spilt ut hele sitt register. Åpningssporet er skurrende og elektrisk, avslutningen åtte låter senere er rørende og intim. Underveis er det de små tingene som påkaller gåsehuden - de skarpe tekstfrasene, knekken i Molinas stemme, trompeten i åpningen av "Leave the City", øyeblikket når Jennie Bedford kommer Molina til unnsetning i "I Can Not Have Seen the Light".
Noen har selvsagt lenge visst hvilket talent Jason Molina er. Vi andre kan bare være takknemlige for å ha oppdaget ham i det han for alvor er i ferd med å innfri sitt formidable potensial.
I 2005 skrev Jason Molina sterkere låter enn både Will Oldham og Neil Young. Hva blir det neste? Hva kommer etter bluesen?
1. Antony and the Johnsons - I Am a Bird Now
Å være idealistisk musikkskribent handler ikke bare glamour og champagne. Noen ganger kan det faktisk være ganske arbeidssomt også. Noen ganger blir man rett og slett tvunget til å grave litt dypere - i ordforrådet, i seg selv, for å føle at man yter en artist rettferdighet. Å skulle skrive om Antony Hegarty er et godt eksempel på det. Hvis noen fortjener noe mer enn floskler og store, tomme ord, så er det han. Den finstemte kammerpopen og rå innlevelsen hans på "I Am a Bird Now", får det meste annet til å virke både utvendig og lettvint.
Vi kan godt trekke linjer tilbake til storheter som Nina Simone, Jimmy Scott og The Velvet Underground. Men Antony er annerledes - det er vanskelig å si det på noen annen måte. Utgangspunktet hans er annerledes og han har noe annet å si oss. Men selv om temaene han synger om ofte er både veldig spesifikke og veldig smale, trenger man ikke å føle seg særlig annerledes for å bli grepet. Alt man trenger er litt åpenhet for menneskelig sårbarhet og ambivalens. (Ikke dermed sagt at det vil skade om man skulle ha litt sans for storvokste menn i kvinneklær.)
Før Antony nå topper sitt store år med førsteplass på Pstereos årsliste, har han kunnet notere seg tilsvarende heder i såpass forskjellige publikasjoner som Aftenposten og Mojo. Vel fortjent, som sagt. Men i så strømlinjeformede tider som disse, må det også kunne sees på som noe mer enn bare en seier for Antony.
Originalt publisert på Pstereo.no i 2005
© Roy Søbstad
13. Damien Jurado - On My Way to Absence
Med "On My Way to Absence" befinner Damien Jurado seg langt inne på Bruce Springsteens territorium. Det handler med andre ord mye om ødslige småsteder, håpløse kjærlighetsforhold og folk som aldri burde hatt tilgang på våpen. "Skittenrealisme" ville de sikkert kalt det i Dagbladet.
Men i motsetning til det Springsteen leverte på sitt album av året, så lever og puster sangene til Jurado. Her veksler han mellom å være lavmælt trubadur, angstridd folkrocker og bittersøt popsmed. Det som betyr noe er at uttrykket kler historiene han har å fortelle. Å ha Rosie Thomas' florlette stemme smygende inn og ut av bakgrunnen, er dessuten noe som løfter enhver sang.
Det går unektelig mye i sepiatoner og støvgrått på "On My Way to Absence". Men selv de tristeste historier kan bli meningsfulle og oppløftende i hendene på de beste fortellerne. Og det er etter hvert på sin plass å regne Damien Jurado blant dem.
11. Ryan Adams and the Cardinals - Jacksonville City Nights
Selv om han aldri har vært borte, føles det som om Ryan Adams gjorde comeback i 2005.
Det var sikkert flere enn meg som så smått hadde begynt å se på ham som en tapt sak. Whiskeytown-platene og "Heartbreaker" ville selvsagt blitt stående som påler selv om han hadde valgt å kaste bort resten av karrieren på fyll, kjendiskjærester og ubetydelige plater. Men forsmedelig hadde det vært.
Første tegn til lysning kom med det solide, Grateful Dead-inspirerte dobbeltalbumet "Cold Roses" på vårparten. Og med høstens "Jacksonville City Nights" skjønte vi at det var alvor igjen. Nå strømmer låtperlene ut av Ryan Adams slik de ikke har gjort siden den gang alle trodde at han ville bli det neste store. Med den største selvfølgelighet veksler han mellom tradisjonell, svingende country og nedstemt, vakker folk. Og han får alt til å høres like uanstrengt, stilsikkert og ektefølt ut.
Selv har jeg ikke vært så hektet på en Ryan Adams-plate siden "Heartbreaker" kom for fem år siden. Og før året er over skal han jammen gitt oss enda et album, "29".
Det er godt å ha ham tilbake.
6. Richard Hawley - Cole's Corner
Det er fredag kveld, og Richard Hawley har kjemmet luggen og tatt på seg dressen. Med en blomsterbukett i neven finner han sin plass på gatehjørnet hvor det er musikk og mennesker møtes. Der venter han på en smilende jente med blomster i håret.
Men som så ofte før ender det med at han går alene hjem. Selvfølgelig gjør det det. Romantikere som Richard Hawley er dømt til å bli skuffet - igjen og igjen.
Trist, selvfølgelig - men noen ganger er det slikt uimotståelig musikk blir skapt av.
Sangene på "Cole's Corner" smyger seg inn i øregangene med uanstrengt selvfølgelighet, båret fram av Hawleys varme stemme og de lekreste strykerarrangementer. Og det høres bare så riktig, så riktig ut alt sammen. Faktisk kan det virke som om disse sangene alltid har eksistert - i et alternativt univers hvor rocken bare var en idé som aldri slo helt an.
En bedre plate for de sene nattetimer ble ikke laget i 2005.
3. Magnolia Electric Co - What Comes after the Blues
Jason Molina og vennene hans har vært rause med oss i år. På nyåret ga de ut det tunge, gitarbaserte live-abumet "Trials & Errors". I sommer fikk vi en gnistrende, liten Norgesturné , etterfulgt i høst av den fine EP-en "Hard to Love a Man". Men viktigst var, tross alt, albumet "What Comes after the Blues" som kom på vårparten.
"What Comes after the Blues" er en sjeldent helhetlig plate, hvor Molina får spilt ut hele sitt register. Åpningssporet er skurrende og elektrisk, avslutningen åtte låter senere er rørende og intim. Underveis er det de små tingene som påkaller gåsehuden - de skarpe tekstfrasene, knekken i Molinas stemme, trompeten i åpningen av "Leave the City", øyeblikket når Jennie Bedford kommer Molina til unnsetning i "I Can Not Have Seen the Light".
Noen har selvsagt lenge visst hvilket talent Jason Molina er. Vi andre kan bare være takknemlige for å ha oppdaget ham i det han for alvor er i ferd med å innfri sitt formidable potensial.
I 2005 skrev Jason Molina sterkere låter enn både Will Oldham og Neil Young. Hva blir det neste? Hva kommer etter bluesen?
1. Antony and the Johnsons - I Am a Bird Now
Å være idealistisk musikkskribent handler ikke bare glamour og champagne. Noen ganger kan det faktisk være ganske arbeidssomt også. Noen ganger blir man rett og slett tvunget til å grave litt dypere - i ordforrådet, i seg selv, for å føle at man yter en artist rettferdighet. Å skulle skrive om Antony Hegarty er et godt eksempel på det. Hvis noen fortjener noe mer enn floskler og store, tomme ord, så er det han. Den finstemte kammerpopen og rå innlevelsen hans på "I Am a Bird Now", får det meste annet til å virke både utvendig og lettvint.
Vi kan godt trekke linjer tilbake til storheter som Nina Simone, Jimmy Scott og The Velvet Underground. Men Antony er annerledes - det er vanskelig å si det på noen annen måte. Utgangspunktet hans er annerledes og han har noe annet å si oss. Men selv om temaene han synger om ofte er både veldig spesifikke og veldig smale, trenger man ikke å føle seg særlig annerledes for å bli grepet. Alt man trenger er litt åpenhet for menneskelig sårbarhet og ambivalens. (Ikke dermed sagt at det vil skade om man skulle ha litt sans for storvokste menn i kvinneklær.)
Før Antony nå topper sitt store år med førsteplass på Pstereos årsliste, har han kunnet notere seg tilsvarende heder i såpass forskjellige publikasjoner som Aftenposten og Mojo. Vel fortjent, som sagt. Men i så strømlinjeformede tider som disse, må det også kunne sees på som noe mer enn bare en seier for Antony.
Originalt publisert på Pstereo.no i 2005
© Roy Søbstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar