Stuart Staples - Leaving Songs

Stuart Staples
Leaving Songs
(Beggars banquet)

Jeg tror ikke vi skal forvente oss de store overraskelsene fra Stuart Staples' solokarriere.

Leavings Songs er ikke veldig forskjellig fra fjorårets Lucky Dog Recordings 03-04, og Lucky dog... var ikke veldig forskjellig fra de siste Tindersticks-platene. Kanskje seiler Staples solo i noe smulere farvann enn han gjorde med Tindersticks, men signaturen hans er så sterk at han neppe kunne unnslippe den om han prøvde.

Vi som trives i Staples' godmodig melankolske selskap, ville da heller ikke hatt det på noen annen måte.

Leaving songs er spilt inn hos Lambchop-produsenten Mark Nevers i Nashville. (Nevers produserer som kjent alle platene Rick Rubin ikke rekker over for tiden.) Med på laget er flere gamle Tindersticks-kjenninger, og de arketypiske Tindersticks-grepene er om mulig enda lettere å kjenne igjen enn på forgjengeren. Her er blåsere som kan åpne opp selv den mest innadvendte låt. Her er strykere som legger seg som kveldsdis over stille hav. Og når Maria McKee smyger seg opp mot mikrofonen i "This road is long", er det umulig å ikke tenke på Carla Torgerson og "Travelling light" fra Tindersticks' andre album.

Staples selv er heller ikke til å ta feil av, der han brummer, nynner og mumler som en vis, gammel bjørn. Han er som en Lee Hazlewood med mer indie- enn noveltypreg. Han er som en mindre kryptisk Leonard Cohen uten de billige synthene. Og når en Richard Hawley plutselig kan selge mange plater, burde det ikke være noe i veien for at Staples skulle kunne gjøre det samme.

Ikke at jeg tror det kommer til å skje.

Stuart Staples har for lengst slått seg til ro ved sitt lille hjørnebord i musikkverdenen. Der trives han, og der trives vi som fremdeles lytter. For oss er hver nye plate som et møte med en god, gammel venn. Over kaffekoppen er tonen like utvungen som den alltid har vært. Det gjør godt å konstatere at han er den samme gamle, og at han kanskje har det enda litt bedre enn sist. Og når man skiller lag igjen snaue førti minutter senere, er det med en god følelse. Kanskje kjenner man bare et lite stikk av vemod fordi man er blitt minnet på noe som er blitt borte for alltid.

Men man ville likevel ikke hatt det på noen annen måte. (8/10)

Originalt publisert på Pstereo.no 15.06.06
© Roy Søbstad